Til tross for at vi ikke har noen kunstbiennale i Oslo, skal Oslobiennalen «utfordre biennaleformatet». Ikke er det en biennale heller, men 25. mai kommer 17 nye verk til hovedstaden. Prislapp: 25 millioner.
– Det var da ingen løe. I løa man høy, i fjøs har man kyr, og i hus bor det folk.
Ole Giskemo Slyngstadli har sterke meninger om norsk bondekultur. Mannen, som er leder for Oslo kommunes nye kunstsatsing, Oslobiennalen, er selv fra en bondefamilie, og korrigerer kollega Per Gunnar Eeg-Tverbakk i en diskusjon om det kjente Marianne Heske-verket «House of Commons».
Eeg-Tverbakk har en annen forståelse:
– Kyrne bor i kjelleren, folkene bor oppe. Høy bevarte man ved siden av seg.
– Ja, sånn holdt de vel på i nord, ler Giskemo Slyngstadli.
Sammen, og med co-kurator Eva Gónzalez-Sancho Bodero, utgjør de kjernen av Oslobiennalen, en ny kunstfestival som skal ta over forskjellige byrom med offentlige kunstverk de fem neste årene.
– Trenger vi virkelig Oslobiennalen?
– Vi trenger egentlig ikke så mye, strengt tatt, og en biennale til trenger verden nok ikke. Isolert sett. Vi mener likevel at det er behov for mer kunnskap om og refleksjon rundt hvordan kunst i offentlige rom blir til og formidles, sier Giskemo Slyngstadli.
Han fortsetter:
– Hvis vi klarer å integrere oss i Oslo på en slik måte at vi kommer kunsten og kunstproduksjonen til gode, samtidig som vi utgjør en kvalitativ forbedring og tilgjengeliggjøring av det felles eide for befolkningen, så kan vi ha større utbytte av hverandre og byen vi bor i.
Han er ustoppelig:
– Ja, vi mener selvfølgelig at vi trenger mer og bedre infrastruktur for kunstnere og kunstproduksjon, og flere offentlig finansierte institusjoner som programmerer, kjøper og honorerer kunst.
Vi ser på Eeg-Tverbakk.
– Hva koster Oslobiennalen?
– Det vet jeg ingen ting om. Jeg er kurator, sier han, og peker på lederen.
– Det vi kommer til å bruke i år, er litt avhengig av hvor mye eksterne midler vi får. Fra kommunen har vi avsatt i størrelsesorden 25 millioner, hvor 75 prosent går til produksjon av verkene. Disse midlene er satt av over flere år til førsteutgaven. Den foreslåtte avsetningen fra Kunstordningen i kommunen, til Oslobiennalen, er på 8,8 millioner i 2019.
Ikke en biennale
– Hvor stort blir det, i omfang?
– I 2019 snakker vi om 27 prosjekter av 33 kunstnere eller kunstnerkollektiv som produserer verk til mellom 60 og 70 lokasjoner rundt omkring i byen. Det er det vi vet.
Han setter kunsten først:
– I de kommende årene vil budsjettene variere utifra hvor store enkeltprosjektene blir. Hvis vi finner det interessant å gjennomføre et veldig viktig verk et år, så gjør vi det, sier han.
Biennalen vil foregå over fem år. Den offisielle åpningen, 25. mai, står de 17 første verkene klare. I september åpner atter ti. Og de fem neste årene, er det snakk om et uvisst antall verk og kunstnere som skal involveres i en sakte kunstbegivenhet samlet under Oslobiennalen-paraplyen, strekt over lengre tid.
– Er det ikke heller behov for en mer mobiliserende og konsentrert biennale?
– Vi mener at formatet vi jobber med, kunst i offentlige rom, krever tid. Da kan vi ikke først og fremst fokusere på fortetting. Vi ønsker å mobilisere breiere over tid, enn en typisk utstillingsbiennale som varer tre sammenhengende måneder, sier Giskemo Slyngstadli, og fortsetter:
– Man kommer nok dessuten til å merke en fortetting. Når vi lanserer det store programmet i mai, kommer Oslobiennalen til å mobilisere godt. Men jeg tenker det er viktigere å gjøre det vi gjør, arbeide over tid, enn å gjøre noe kortvarig og mer enormt.
– Ja, for dere nevner jo ofte at dere vil utfordre biennaleformatet. Hvorfor skal dere utfordre biennaleformatet, når vi ikke har noen biennale i Oslo?
– Vi har 300 internasjonalt, sier han.
– Men i Oslo?
– Vi har Momentumbiennalen i Moss. Det er 45 minutter med toget herfra, og vi ser ikke noe poeng i å etablere konkurrerende virksomhet på noen som helst slags måte. Vi vil tilføre noe nytt.
– Men så kaller dere det for Oslobiennalen. I ordets rette forstand, betyr «biennale» noe som foregår annethvert år. Prøver dere å lure folk?
– Nei. Dette har vi diskutert frem og tilbake, men så mener vi at vi heller omfavner navnproblematikken. Leksikalsk betyr biennale annethvert år, ja, men det har også fått en ny betydning og blitt en ny samlebetegnelse internasjonalt.
– Hvilken?
– Det er relativt utbredt at mange arrangementsforekomster, som kaller seg for biennale, foregår både sjeldnere og oftere enn hvert andre år. Det er en etablert selvmotsigelse at biennalestiftelsen, The Biannual Foundation, inkluderer kunstarrangementer som inntreffer både årlig og hvert femte år. Ingen reagerer på det.
– Men at løe er for høy, der går grensa.
– Ja, der går grensa. Fjøs er for kyr, og hus er for folk, sier han.
Tagging på t-banen
Blant verkene som vises, er den islandske kunstneren Hlynur Halssons «Seven Works for Seven Locations». Som tittelen tilsier, vil sju forskjellige verk plasseres på sju forskjellige steder i Oslo.
– Huk, Frognerparken, Middelalderparken, Etterstadgata og forhåpentligvis noen t-banestasjoner. Det er viktig for oss å være til stede så mange steder i byen som mulig, sier Giskemo Slyngstadli.
Verkene består av én tekst, repetert to ganger, og på tre forskjellige språk.
– Det reflekterer det sammensatte. Som med offentligheten, er det ingen som eier det helt. Oslo er en multikulturell by, og det skaper en eller annen form for babylonsk forvirring, og reflekterer samtidig det sammensatte.
Tekstene skal omhandle Oslo, men være tatt fra ulike kilder. Alt fra polske innvandrere som snakker om byen, til meninger om ulike aspekter. Noen er mer fortellende, mens andre er mer såkalt underfundige. Sammensettingen er forskjellig, men gjennomgående er de tre oversettelsene, med hver sin farge.
– Kilden oppgis ikke. Men Oslobiennalen vet. Poenget er ikke å verifisere, men å skape et offentlig rom. Et verk har stått på Island i flere år, sier Eeg-Tverbakk.
– Blir det permanent?
– Noen tilfeller må verket ned relativt fort, fordi de er eid av en institusjon som ikke vil ha det så lenge, mens andre ganger blir det lenge. Vi har ingen planer om å ta dem ned. Kanskje det blir tagget ned. Det er en del av offentligheten, sier Giskemo Slyngstadli.
– Grafitti?
– Ja, det minner jo litt. Men dette er altfor ordna. Det er for finslig og stramt for å kunne kalles en tagg. Det er heller ikke gatekunst. Det er uttrykk som befinner seg i de etablerte normene, og utfordrer idéen om gatekunst.
– Bare at Oslo kommune gitt tillatelse?
– Som med avisplakatene før i tiden, tar vi gatekunsten tilbake til et kritisk perspektiv. Man har laget handlingsplaner for gatekunst, som en klart bevisst måte å gjøre graffiti om til dekorative elementer. Instrumentalisere til dekorativt, sier Eeg-Tverbakk.
– If you can’t beat them, buy them, legger Giskemo Slyngstadli til.
– Noen vil kanskje mene at dette er stygt. Hva tenker dere om det, når dere tar over offentlige byrom?
– Ja, det er helt velkomment å mene. Men kunst skal jo ikke alltid være fint, sier han.
– Det sier kommunen nå, ja. Men når grafittikunstnere gjør basically det samme?
– De gjør det uansett.
– Hva tenker dere om befolkningens reaksjoner, da, hvis noen skulle mene det er stygt?
– Det er bare fint hvis byens befolkning reagerer. Vi kommer ikke til å løpe etter dem og fortelle hva de skal og bør forstå om kunst. De skal få reagere. Vi har ikke alle svarene, men starter nå i mai, og er åpne for å lære.
