Fremstilt av jord og organiske materialer, iblant formet gjennom rå muskelkraft, formidler tre norske nestorer innen kunsthåndverket ren livsglede, skriver Subjekts anmelder.
De tre kunstnerne Kari Dyrdal, Torbjørn Kvasbø og Marit Tingleff omtales som nestorer innen norsk samtidskunsthåndverk. De har til felles å ha jobbet med keramikk og vev i nesten 50 år, men først nå stilles de ut i en og samme gruppeutstilling.
Å holde seg til samme medium i snart et halvt århundre må forstås som høyst disiplinert. Kunstnerne er dessuten professorer i faget.
Høy kunstfaglig kompetanse er bare fornavnet i utstillingen «Krefter» som nå vises på Kode, hvor Dyrdal, Kvasbø og Tinglegg på hver sin måte viser slående kjennskap til sitt eget materiale, og til den grad hvor de er trygge nok på reglene til å bryte dem med selvtillit og stil.
Tilbake til starten
Under studiene på 70-tallet var de tre kunstnerne opptatt av å kunne uttrykke seg selv. De demonstrerte på fritiden, og var ikke fornøyd med den stive og tradisjonelle måten kunstskolen ble drevet. De stilte seg i opposisjon til industriens masseproduserte gjenstander til fordel for kunsthåndverket som selvstendig kunstform.
Sammen definerte studentene kunstfaget på nytt gjennom en tverrfaglig kunstpolitisk aksjon. Lærere sluttet, og klassene fikk derav lektorlønninger å bruke til å definere egen utdanning. Pengene brukte de blant annet på å få internasjonale kunstnere hit for å jobbe med dem, som nå har blitt en grobunn for betydelig kunstnerisk oppblomstring med markante kunstnerskap.
«Fæle og kravstore», sier kunstnerne tilbakeskuende om seg selv, men at de også måtte være enhver skoles drøm med tanke på hvor sugne de var etter å lære.
«Krefter» bærer preg av de stramme reglene lærerne ville de skulle følge den gangen, da de i dag prøver å bryte dem kollektivt. Selv om de ikke arbeider fast med hverandre, komplementerer verkene hverandre, som skaper en ryddig helhet i rommet, tross mengden med verk som vises.
Utstillingen strekker seg over fire rom i to bygg. Rommene er store og åpne, det er mye og ta av og umulig å vite hva som møter en rundt neste hjørne. Skulpturer står plassert midt på gulvet så vel som de er bygget inn i veggene, og veggtepper går fra taket og langt forbi listene. De lange kunstnervirkene gjør det hele om til en lang reise og historie, men som er full av overraskelser.
Utnytter egen feilmargin
Når man jobber på denne måten med å pushe grensene, vil det oppstå «feil». Men keramiske sprekker fremstår som aktive deler av kunstverkene. Sprekkene representerer hardt bearbeidet materiale, og bristepunktet for tåleligheten. Sammen gjør de det som museumsvertene, konservatorene og kanskje også publikum svetter av å se – om til et viktig virkemiddel.
I «reisen» gjennom Kodes lokaler er det særlig Kvasbøs verk som skiller seg ut. Lange rør i keramikk ligger plassert på trepaller, og skaper en konstruksjon som minner om innvoller. Kvasbø bruker ekstruder, en industriell produksjonsmetode, til å skape de lange rørene. Sprekkene i verkene viser skjørheten, men kanskje også livets sårbarhet og uforutsigbarhet, utenfor vår egen kontroll.
Å se inn i Tingleffs arbeider føles litt som å se inn i uendeligheten, om man går nærme nok. Kunstneren bruker sprekker til å skape dybde i sine fat-lignende flater, som er malt som ekspresjonistiske malerier – i blinde – og resultatet kommer fram før keramikken er brent. Også her vises det til en slags ettergivelse av kontroll, hvor materialene får leve ut sine egne liv.
Rå muskelkraft
Sammen utforsker de tre kunstnerne grenser og brytepunkt. Hvor ambisiøs kan du være med en vev eller leire? Veggteppene, av Kari Dyrdal, er gode eksempler på dette. Hun presenterer oss en forskrudd versjon av hva som er kjært for kunstneren. Hun har videreført den tradisjonsrike vevekunsten til noe moderne, ved hjelp av en digital vev. Digital produksjonsmetode benyttes som et hjelpemiddel for å muliggjøre en fri sammensetning av fargesammenhenger, tekstur og rytmer i det opprinnelige bildet.
Samtlige har arbeidet for å gjøre det umulige mulig, og å bevise at man ikke trenger å følge reglene som er satt. Og dét i et fag, kunsthåndverket, som ofte står fast på tradisjonelle metoder. Ved hjelp av verk fremstilt av jord og organiske materialer, iblant formet gjennom rå muskelkraft, har de formidlet ren livsglede til publikum. Kanskje var det de strenge reglene industriens lærere insisterte de måtte følge, som gjorde dem så opptatt av å bryte dem.
