Audun Alvestads særegne maleriske univers er en lun hyllest til lavmælte fritidssysler. Hans nye utstilling på QB Gallery lar oss dvele fordomsfritt i hverdagens middelmådighet, skriver Subjekts anmelder.
Utenfor QB Gallery i Oslos sentrum vest er det trafikkert og travelt. Det er sekstende mai, dagen før dagen, og både politiets panserbiler og korpstanter er travelt opptatt med å klargjøre til den nært forestående bursdagen.
Her inne i galleriet hersker imidlertid et vakuum av en annen tidsmessig karakter; det er pause. Slik tittelen «Høyt hårfeste» lover oss, fremstår utstillingen nettopp som et nært møte med voksengenerasjonen og deres lavmælte sysler i tida som er til overs. Med sine 38 år har kanskje Audun Alvestad selv latt hårfestet trekke seg stadig bakover uten videre kamp. Befridd fra trommevirvler, pønt og jag etter subtile kunstreferanser. Ikke størst, mest, eller flottest, men utstillingen er en verdig hyllest til middelmådighetens lune fritidsbeskjeftigelser.
Vi gjorde det som behøvdes av oss og nå er det faen meg fri
Alvestad er utvilsomt først og fremst en maler; en representant for form og farge. Formspråket utgjør et særegent malerisk univers som føyer seg inn i en ung naivistisk tradisjon. De små formatene rommer motiver mettet med ærlig figurasjon og klare pastellfarger som skildrer hverdagslige situasjoner. Uttrykket er enkelt og lavmælt.
Hver for seg gjør ikke verkene voldsomt inntrykk, men mengden av verk utgjør sammen en høyst potent størrelse som danner et narrativ om oss mennesker. Med en god porsjon glimt i øyet. Humoren (eller skal vi si humøret) som finnes i Alvestads billedspråk og verkstitler har koblinger til en visuell konversasjon á la ironigenerasjonens lowbrow-logikk og navlebeskuende egenart. Verkene minner om dempede varianter av smal tegneserieestetikk fra tidlig totusentall, representert ved formspråket til eksempelvis Flu Hartberg, Johan Wanloo og Mette Hellenes. Slepent nok for samtidskunstfeltet, men allikevel klønete nok for nørdete underholdning.
Gjennom utstillingens tredve akrylmatte malerier står vi ansikt til ansikt med tilværelsens mange unnselige aktiviteter. Timene etter returreisen fra Barcelona. De fem minuttene på vei hjem fra butikken. Lufteturen i parken med bikkja. Tilberedningen av et under middels ambisiøst måltid. Begivenheter som ikke egentlig er begivenheter, bare ulike typer mellomrom før eller etter at noe skjer. Tyveårenes energiske tyranni er over: Tredvepluss-generasjonen har salig gitt opp. «Tidlig moden, tidlig råtten» er tittelen på et av utstillingens mange motiver med hårete armer og bæreposer; vi gjorde det som behøvdes av oss og nå er det faen meg fri.
Blidgjør både bermen og fiffen
De klumpete og hårete kroppene minner om moderne huleboere, som små Fred Flintstones i samtidsformat. Karakterenes avvæpnende karisma inviterer til et fordomsfritt pusterom fra hierarkisk pretensjon og konseptualisme; en varm møteplass mellom et distinkt kunstnerisk språk og dets publikum. Utstillingstekstens veksling mellom et inkluderende og akademisk språk vitner om et galleri som forsøker å blidgjøre både bermen og fiffen, allikevel med et fast grep om kuratorprofesjonens klassiske begrepsonani: «auto-assosiativ distinkthukommelse» og «paradoksal energi-diskrepans», skrives det. Okay da, så måtte vi gå helt dit.
Motivene skildrer sosiale konstellasjoner; ensomhet, tosomhet og kollektiver bedøvet av laidback fritid. Lese bok, spille plater, campe i telt, drikke vin, treffe en venn. Karakterene deler og deltar i hver sine ekkokamre. «Ved første øyekast er det ingen tvil om at vi har med å gjøre en slags harrykultur […] Tankene går mot campingvogner, landsbygda, rølpete fester og tvilsom musikk.», sier utstillingsteksten. Men h’en i harry kan like gjerne være første stavelse i en mer universell hverdagspreferanse. For det er digg å være naken. Digg å være hårete. Digg å kose seg. Digg å være trygg, så trygg at det selvbevisste filteret fordamper.
«[…] også hipstere kan være hårete, tjukke og ikke minst trøtte», kan vi lese videre i utstillingsteksten. Om enn så ulikt vi velger å håndtere vår fritid, tråkker vi allikevel rundt i de samme uperfekte sporene de gangene vi tør å senke garden og la alt flyte. Nettopp her skaper Alvestad en bedagelig forsoning mellom rødvin og grillpølse. Alvestad slår et slag for kosen ved den varme dusjen, aleinekvarteret og middelmådig fitteslikking. Gjennom verket «Mutual pleasures» fornemmes den kortpustede pausen etter en seanse helt ordinær mårrasex. Små stemningsfragmenter vi sjeldent snakker om, men som unektelig selv den mest stilrene slipsdude kan relatere til. Kanskje er det ikke så stor forskjell på oss allikevel.
Kompetent og skamløst på samme tid
Sentralt i utstillingsrommet er det montert et enkelt stillas av furulekter, med snorer som strekker seg fra stativet og til tre av hjørnene i lokalet. Stillaset minner om en improvisert huslig oppfinnelse, en konstruksjon som ble bygget etter et tiltenkt behov, men som jammen fikk flere funksjoner enn først antatt. På denne hybriden mellom tørkestativ og kunstpodium henger malerier velkomponert side om side med tennissokker, fillerye og brukt kaffekopp. For å passere må man bøye seg under snorene. Dette, sammen med huslige elementene besørger en varm intimitetsfølelse i lokalet og gir en snikende trang til å tasse rundt i sokkelesten.
Her inne kan man gjenoppleve kroppslige minner av bittesmå øyeblikk, fra det som til syvende og sist er livet («alle disse dagene som kom og gikk» og så videre) med alle sine jævla småtterier, gjøren og laden og snevre perspektiver. Små atferdsmessige banaliteter vi kan nikke gjenkjennelig til. Som i verket «Avoiding the dishes» der prokrastineringens velsignede passivstress gis usedvanlige estetiske kvaliteter. Utstillingsrommet føles laidback og velkomment, men samtidig i et høyst «korrekt» kuratorisk format. Utstillingen lar oss dermed dvele skamløst i assosiasjoner rundt det hverdagslige, samtidig som alt det trivielle posisjoneres i en opphøyet kunstnerisk enhet.
Tre skritt fra nabolokalet Blomqvist og inn døren til QB Gallery kommer gallerivakten og en hvithåret dresskledd herremann. Kanskje en bemidlet kunstsamler fra BesteVest. Kanskje på leting etter en rimelig investering. Go for it, bestefar. Alvestad er en brennhet po(t)et.
