Debatten om islam, muslimer og innvandrere har splittet vår regjering. Det som dog har økt vår optimisme de siste årene, er fremveksten av flere frimodige muslimske stemmer som aktivt engasjerer seg i debatten om en mer humanistisk religiøsitet, samt en kritisk vurdering av muslimenes forståelse av deres tro og dens uttrykksformer.
Det som dog overrasker oss, er at vi ennå ikke har sett eller hørt våre islamkritikere snakke om et behov for nytenkning og kritisk blikk i sine egne rekker.
Mange islamkritikere beskylder muslimer for å være rigide og dogmatiske. Men har disse hardbarka islamkritikerne egentlig vist oss noe tegn til en selvkritisk holdning i årene som har gått? Har vi lest eller hørt om noen islamkritikere som har stått frem og snakket om utfordringer som eksisterer i islamkritiske miljøer?
Nedenfor fremsettes seks områder som dagens islamkritikere med fordel kan reformere, for på den måten å spille en mer konstruktiv og nyanserende rolle i den offentlige samtalen om fenomenet islam og muslimenes selvforståelse i et mangfoldig sammensatt samfunn.
Les også: – Handlingsplanen mot muslimhat er kontraproduktiv
1. Tendensiøs
Mye av dagens islamkritikk går ut på å bruke de verste eksemplene som finnes i muslimske miljøer, for således å danne konstruksjoner av muslimer som skaper frykt og redsel i mennesker.
For eksempel legger man et Youtube-klipp av en imam med autoritære holdninger og et bakstreversk tankegods om kvinner og/eller homofile. Deretter trekkes en svært generaliserende slutning: Hevdelser om at majoriteten av muslimske fellesskaper besitter dypt patriarkalske og autoritære trekk, som et mottrekk til vestens humanistiske idealer. Ville en slik tendensiøs og irrasjonell tilnærming være aksepterbar overfor «etnisk» norske?
2. Dogmatisk
Det skal ikke legges skjul på at en del islamkritikere i Norge kan ha hatt negative erfaringer i møte med islam og muslimer.
For eksempel har en del eksil-iranere hatt psykologisk smertefulle opplevelser i deres hjemland av et totalitært islamistisk regime. Andre kan ha hatt personlige og traumatiske opplevelser grunnet sosial kontroll, tvangsekteskap eller diskriminering grunnet deres kjønn. Vi utviser både sympati og empati for deres vonde og traumatiserende erfaringer.
Det problematiske, etter vårt syn, er likevel at de ofte betrakter sine subjektive opplevelser som noe generelt og allmenngyldig i deres islamkritiske aktivitet. På denne måten utvikles et mentalt korridorsyn som ikke gir rom for motstridende perspektiver, det vil si at andre mennesker kan ha hatt totalt ulike erfaringer og opplevelser av muslimer og deres religiøsitet. Dette er en svært dogmatisk form for islamkritikk.
Les også: – Jeg har blitt misbrukt av Hege Storhaug
3. Unyansert, fordummende, polariserende
Mange av islamkritikere i Norge er fanget i en logikk som er konkretistisk, som mangler nyanser og som neglisjerer den kompleksiteten som preger muslimenes religiøse uttrykksformer i deres hverdag. Islamkritikernes bristende logikk kan være noe lignende: Det finnes, humanistisk sett, problematiske vers og passasjer i Koranen, ergo er islam en voldelig og undertrykkende ideologi, og det må være noe fryktelig galt med de som er muslimer.
Eksisterer det problematiske fortolkninger av Koranen som kan medvirke til å legitimere umyndiggjørende og voldelige praksiser? Absolutt. Er det faktisk slik at de som bekjenner seg til islam er gale og kognitivt dysfunksjonelle, eller har en forkvaklet moral? Absolutt ikke.
Muslimer er mennesker som alle andre, med noen fundamentale psykologiske grunnbehov. Muslimer er født i en konkret kontekst hvor islam har vært den dominerende livsanskuelse. Fra barnsben av har de fått opplæring i deres tro som en meningsbærende ressurs. De har psykologisk investert i sin tro. Og siden religion i stor utstrekning dreier seg om tillit og tilknytning, har de utviklet sterke tilknytninger til sentrale personligheter i islams historie. For majoriteten av muslimer er troen privat, fredelig og personlig i sin form, men som også uttrykkes i fellesskaper (kollektive ritualer, som for eksempel bønn).
Muslimer opplever samhold, trygghet og anerkjennelse når de praktiserer sin tro. Dette er positive erfaringer som bidrar til å opprettholde deres identitet og mening i tilværelsen. At deres tro blir gjort til gjenstand for «guilt by association», er etter vårt syn fordummende og polariserende.
4. Høyrepopulistisk ammunisjon
En svært problematisk side som vi har erfart med de som bedriver islamkritikk, er at de lett lar seg brukes av høyrepopulistiske krefter i samfunnet. Deres islamkritikk blir så å et grunnlag for å spy ut nedverdigende og dehumaniserende retorikk om innvandrere/flyktninger med muslimsk bakgrunn eller minoritetsnorske muslimer.
Nettsider som Resett, HRS og Document har en forkjærlighet for det konspirasjonsteoretiske tankesettet (at det eksisterer en sivilisasjonskrig mellom vesten og den muslimske verden, og at venstre-siden fører folket bak lyset), samt forestillinger om muslimer som de «totalt andre», altså dysfunksjonelle elementer i et levende vestlig demokrati. Psykologisk sett vet vi hvordan språkbruk påvirker vår indre verden, og hvordan hatretorikk overfor minoriteter i siste instans kan resultere i massemordets fristelse. Terrorangrepene mot moskeer på New Zealand og i Bærum oppsto ikke i et vakuum.
Les også: Et håndtrykk til besvær
5. Idealisering og romantisering av Norge
Mange islamkritikere beskriver Norge i romantiserende og idealiserende ordelag. Dette er et Norge som fint kan eksistere i vår fantasiverden, men som ikke eksisterer som et faktum, altså i virkeligheten. Islamkritikere tenderer mot å betrakte «norsk kultur» som noe fastspikret, uskyldig, harmonisk og plettfritt. Slik er ikke virkeligheten, dessverre.
I Norge eksisterer det særnorske utfordringer som ikke er et resultat av muslimer eller innvandring fra muslimske land. Det finnes mange sosiale utfordringer som rusproblemer, sexistisk kultur, misbruk av mennesker i arbeidslivet, partnervold og utfordringer knyttet til eldreomsorg og lange helsekøer. En skal være blottet for en sunn dose realisme for å ikke se at atskillige minoritetsnorske muslimer arbeider for å gjøre Norge til et mer menneskevennlig samfunn.
6. Islamkritikere som spiller offerkortet
Hvis en muslim klager over noe eller føler seg krenket, så uttrykker ofte islamkritikere at muslimer spiller offerkortet. Det kan fullt ut være mulig at noen muslimer faktisk gjør det. Men vi mener også at islamkritikere gjør mye av det samme som de anser som kritikkverdig: De klager over angrep fra «islamo-venstre», eller så opplever de at de ikke får nok oppmerksomhet og anerkjennelse av norske politikere, eller at de ikke slippes oftere til i den offentlige samtalen om islam, muslimer og innvandring.
Å innta en selvrefleksiv posisjon (å stille seg kritiske til egne tankebaner) er ikke en enkel oppgave. Men ofte er det nødvendig for å bryte ut av dogmatiske favntak som ikke gir plass til flere og dels motstridende perspektiver, og videre mot psykologisk åpenhet som rommer gråsoner i møte med muslimenes liv og religiøsitet.
Vi skal ikke skygge unna vanskelige og kontroversielle deler ved muslimske praksiser som kan ha livshemmende effekt. Men en opplyst islamkritisk tilnærming bør ikke henfalle til en svart-hvitt, konspiratorisk tankegang for å ikke gjøre seg selv irrelevant eller ødeleggende. Idet islamkritikere utforsker ulike perspektiver å forstå islam og muslimer på, åpnes det også for nyanser og mindre fordommer. Her ligger muligens en spire av håp for en rikere og mer fornuftig islamkritisk samtale, og av kritikkens relevans.
Les også: Jo, noen ble drept i terrorangrepet
