Disse er nominert til Årets film

«Amundsen» i regi av Espen Sandberg

Espen Sandbergs «Amundsen» (2019) ble blandet mottatt av kritikere da den premierte i februar. Det er synd, for det altfor få som så filmen på stort lerret, noe en film som dette fortjener.

For de fleste vil Roald Amundsen – pionér, oppdagelsesreisende og eventyrer – først og fremst være første mann på Sydpolen, og hans bragder har det med å falle i skyggen av den enda mer kjente polfareren Fritjof Nansen.  Filmen er en episk skildring av Amundsens evige kamp om å være den første, og i denne kampen utforskes forfengeligheten, maktspill og et bittert hat. Filmens oppbygning er kreativt lagt frem, med flere stramme strukturer, som sammen viser til mesterlig fortellerteknikk. Dette er bare en av filmens gjeve kvaliteter.

Pål Sverre Hagan og Christian Rubek har god kjemi, og gjør begge sterke rolletolkninger av Amundsen-brødrene. Vakkert foto, spennende klipp og god regi gjør filmen langt bedre enn mottakelsen tilsier. «Amundsen» er en av årets mest undervurderte filmer, men også noe av det beste Norge har vist til i 2019.

«Barn» i regi av Dag Johan Haugerud

Dag Johan Haugeruds dramakomedie «Barn» (2019) var intet mindre enn en liten sensasjon. Allerede med sin første spillefilm, «Som du ser meg» (2013), viste forfatteren at han satt inne på en særegen oppskrift, som norsk film trenger.

«Barn» er et mer ambisiøst prosjekt enn det forrige, og operer med flere lag i manus og estetikk. Den sylskarpe dialogen er med på å skape noen av årets beste skuespillerprestasjoner, hvor blant annet Henriette Stensdrup og Andrea Bræin Hovig må nevnes. Filmen er både kompromissløs og strukturert, og er utført med en stolt skaperglede, som vi skulle sett mer av i norsk film. Skildringen av hvordan voksne handler på vegne av barn, og opplevelsen av en jente i tidlig ungdom som manipulerer som en fullvoksen kvinne er noen av elementene ved filmen som sitter sterkest i oss. «Barn» vekker frem sterkt ubehag, men det er fortsatt tydelig at Haugerud har hatt stor kjærlighet for rollefigurene i utformingen. Det samme får vi. «Barn» er et sant autourverk.

«Disco» i regi av Jorunn Myklebust Syversen

I anmeldelsen av «Disco» (2019) skrev vi at dette var et mesterverk av dimensjoner, og etter flere gjensyn ser vi ingen grunn til å trekke det tilbake. Med «Disco» erklærer regissør Jorunn Myklebust Syvertsen seg som en av Norges fremste regissører, helt der oppe med Anne Sewitsky og Joachim Trier. Filmen er en symboltung utforsking av institusjonalisme og religiøsitet, fortalt gjennom Mirjam (spilt av Josefine Frida) sine øyne.

Den aktivt fortrengende fortellingen blir for mange sjokkerende, og enkelte scener oppleves som rent skrekkelige. Syvertsen gir oss også et innblikk i fellesskapet som religiøse frikirker kan tilby. Hun legger ikke skjul på hva som kan forføre ved slike miljøer, og for enkelte tilby en løsning. Det er en dualisme i verket, som trengs i en slik type kritikk. Ikke bare er dette en av årets beste filmer, men også en av de viktigste.

«Håp» i regi av Maria Sødahl

Med Maria Sødahl forrige spillefilm, «Limbo» (2010), ble det endelig hennes tur til å skinne, men så skjedde det verst tenkelige. Hun ble diagnostisert med uhelbredelig kreft, og døden var nær. Dette har blitt utgangspunktet for hennes andre spillefilm, «Håp» (2019), som har blitt en av årets fineste filmer.

Den brutale skildringen av hvordan uhelbredelig kreft påvirker mellommenneskelige relasjoner som samliv, familie og vennskap er lagt frem, uredd, først og fremst til samfunnets, fremfor det privatets nytte.

«Håp» er gjennomtenkt og solid. Med hjelp av et gjennomført produksjonsdesign av Jørgen Stangeby Larsen, inviteres vi inn i en leilighet hvor vi ser at mennesker bor, at det pustes, ropes i gangene, krangles på barnerommene. Filmen lever, en kvalitet som løfter eventuelt pirk. Først og fremst er dette et samlivsdrama, hvor både Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård spiller blant deres beste roller. Filmen er forøvrig fantastisk skutt av Manuel Alberto Claro, som med godt blikk leder oss gjennom tyngre scener med humor og varme. Sødahl sin etterlengtete andre film er ærlig, poetisk og kompleks.

«Psychobitch» i regi av Martin Lund

Martin Lunds «Psychobitch» (2019) er et herlig tilskudd til norsk ungdomsfilm, et verk som er både smart og modig. En forventer å bli presentert en velkjent rammefortelling, men Lunds film er mye mer enn en standard romantisk komedie. Han har skrevet en vågal filmfortelling, som tar flere ektefølte vendinger, uten å henge seg opp i gode verdier eller konkludere moralsk. Tvert imot.

«Psychobitch» er overraskende mørk, og tilbyr heller ikke den vanlige sukkersøte avslutningen. Lund leker seg forbi sjangerens rammer, og klarer virkelig å fange flere sentrale problemstillinger man først opplever i ungdommen. Problemstillinger som ikke har vært å se for ofte før. Vi må også nevne filmens hovedrolleinnehavere Jonas Tideman og Elli Rhiannon Müller Osbourne, som ved hjelp av Sigrids musikk blir filmens hjerte. Vi håper dette er skuespillere som forblir markante skikkelser i norsk film.

«War of Art» i regi av Tommy Gulliksen

Hva er kunst? Et tilsynelatende banalt spørsmål som kunstnere ikke klarer å la være å stille seg.

Tommy Gulliksens «War of Art» (2019) er den eneste nominasjonen som tilhører dokumentarfilmen. Vi følger en gruppe kunstnere, vanligvis stasjonert på vidt forskjellige steder i verden, som alle får innpass i et av verdens mest lukkede land, nemlig Nord-Korea. Å i det hele tatt få tillatelse til å lage dokumentar i Nord-Korea er en journalist-metodisk bragd, og å attpåtil la vestlige kunstnere møte nord-koreanske kunstnere gjør filmen til en liten severdighet i seg selv.

Det er heldigvis også blitt en svært interessant film, som ikke nødvendigvis tar den lettvinte tilnærmingen vi hadde ventet, og det er heller ikke blitt noen godtroende, naiv propaganda for turisme til kommunistlandet heller. «War of Art» er et nyansert journalistisk prosjekt, som ikke velger side, og som er minst like opptatt av å granske i de vestlige kunstnernes arroganse overfor nordkoreanerne. For er det gitt at den vestlige kunstforståelsen er den eneste rette kunstforståelsen? Gulliksen er ikke redd for å vise den vestlige, «sofistikerte» konseptkunstneren i anførselstegn, så begge sider av bordet bare hevder, til tross for skråsikre meninger fra begge hold. «War of Art» er et spennende arbeid som fortjener å bli sett.