Det er blitt populærkultur å destruere dyrebare sneakers. Kunstneren Andrew Amorim har gjort kunstverk av det.
EN STIM SNØHVITE SNEAKERS av typen «Nike Air Max Plus TN» har reist kapitalistisk land og strand gjennom design, masseproduksjon, shipping, eksport, fortolling, import, distribusjon og salg. Siste fase skulle bli langvarig konsum og kanskje også gjenvinning, men slik var ikke skjebnen for alle par boksferske sneaks: Noen endte grusomt mishandlet i iscenesatte ritualer mot skoen, for sneaker-destruksjons-fetisjistenes nytelse.
De boksferske sneaksa hadde havnet hos det ansiktsløse Youtube-fenomenet ToKillSneakers, en av mange utøvere av sneakermord i et stadig voksende nisje-samfunn online. De pirres av å se ansiktsløse menn kutte, brenne, urinere på, smusse til og kjøre over sneakers med ulike kjøretøy.
Nå har — de for noen utilgivelige — sneakermordene blitt uskyldige, vasket i kunstens renhet. Gjennom den bergenske kunstneren Andrew Amorims perspektiv, regi og kunstnerbakgrunn, mer presist.
Se video: Andrew Amorims «Lest We Perish», et samarbeid med sneakerdestruksjons-fetisjisten og Youtube-profilen ToKillSneakers.
ANDREW AMORIM ER født i Brasil, men oppvokst i Bergen. Han ble uteksaminert med mastergrad ved Kunst- og Designhøyskolen i 2016, og jobber som en såkalt interdisiplinær kunstner — med fotografi, tekst, film og videoinstallasjoner.
Siden har han mildt sagt blitt populær og ettertraktet som kunstner, og bare i 2017 vil Amorims arbeider bli vist på Preus Museum i Horten, Vårutstillingen på Melk, QB Gallery, NoPlace, Atelier Nord ANX, Bergen Kjøtt, Tallinn Kunsthall og Entrée Independent Art Fair i New York, i tillegg til utstillingen han nå har på K4 Galleri.
– Hva er ditt forhold til sneakers?
– Da jeg vokste opp i Bergen på 90-tallet var jeg opptatt av rapmusikk, basketball og svart amerikansk popkultur. Derfor har sneakers for meg alltid vært knyttet opp til kulturelle kodekser, sier han og fortsetter:
– I en periode var det visse sko som nesten var obligatoriske å eie, som for eksempel Adidas’ «Shelltoes» eller de tidlige Jordan-modellene. Disse skoene hadde enorm symbolsk verdi fordi de representerte en kultur som jeg og folk rundt meg var opptatte av og ville identifisere oss med. I senere tid ble jeg mer interessert i å undersøke forholdet mellom sko og identitet, men jeg er ikke en som samler på joggesko eller følger med på hva som skjer på skomarkedet.
– Og hvilke sneakers bruker du selv?
– På et eller annet tidspunkt tok jeg på meg et par Dr. Martens fordi jeg var opptatt av skinhead-kultur og hadde noen romantiske forestillinger om arbeiderklassen. Siden har jeg stort sett gått med dem.
SNEAKERS SOM SEX-OBJEKT
I sine arbeider utforsker Amorim ulike tematikker knyttet til minnet, forfall og begjær. Som teknikk bruker han blant annet iscenesettelser foran kameraet, som i videoverket «Lest We Perish».
Amorim forteller at «Lest We Perish» ikke handler om sneakers eller sneaker-brenning, men om forholdet som visse sneaker-fetisjister har til skoene som et slags sex-objekt.
– Det er dette voldelige begjæret som interesserte meg med prosjektet, sier han.
De siste årene har han jobbet med videoer som er knyttet opp til fetisjisme rundt sportsklær. Mye av arbeidet har gått i å samle klipp fra Youtube, hvor Amorim oppdaget ToKillSneakers.
– Gjennom ToKillSneakers’ nettside kan man sende ham skoene sine og få dem ødelagt på video. Jeg syntes dette var en interessant måte å tenke kunstproduksjon på, så jeg ville samarbeide om et bestillingsverk og produsere en video som både fungerer som et fetisjistisk produkt for hans publikum — og som et kunstverk for mitt.
Etter noen mailutvekslinger var Andrew Amorim i Paris, hos sneakersfetisjistene, for å spille inn samarbeidet.
MENINGSLØST, MENINGSFYLT
Den kunstneriske iscenesettelsen av sneakermordet, i fire ganger HD, er nå utstilt på K4 Galleri i Oslo og kuratert av den tverrmediale kunstneren Jenny Marie Hviding Schjerven (28).
– Andrew Amorim har laget en film med et utenforstående blikk, samt formalestetiske og tekniske forbedringer. Utover dette så mener jeg generelt at sammensmeltningen i noe hentet fra Youtube, satt inn i en ny kontekst, er et interessant skjæringspunkt.
– Hvorfor det?
– Fordi at verket, for meg, handler vel så mye om tilnærmingen til internett som en kilde til kunnskap. Konstruksjon og dekonstruksjon, de-kontekstualisering og å skape nytt materiale ut fra noe allerede eksisterende er dessuten ofte hva kunst handler om.
Samarbeidet kaller hun for antropologisk.
– Amorim har satt fokus på ren observasjon av disse ritualistiske handlingene, der en mann med fetisjistiske preferanser ødelegger nye, dyre sko. Det kan være vanskelig å forstå seg på handlingene til denne personen, for hva er egentlig meningen med denne form for destruksjon?
– Ja, godt spørsmål. Hva er egentlig meningen med denne form for destruksjon?
– Videoene har en voldelig undertone som også er murrende seksuell. Tanken slår en når de sosiopatiske tendensene på joggeskoene er vel og bra, slik at dette metter behovet for ikke å utfolde seg på mer levende materialer, sier hun og fortsetter:
– Men det ligger jo også mening i å presentere en ikke-forklarlig handling. Alt trenger ikke å ha mening i det konkrete.
RITUALISTISK, KUNSTNERISK
ToKillSneakers’ første opplastning av sneakerdestruksjon er fra mer enn ni år tilbake. Den anonyme Youtuberen er 25 år gammel, som med andre ord vil si at interessen begynte tidlig i hans ungdom. Men ikke bare det, det forteller også at han har vært interessert langt inn i si voksne alder. Det som for mange er et nytt fenomen, er for ToKillSneakers nesten blitt et tradisjonsrikt rituale — kanskje uten et kunstnerisk aspekt før nå.
– Det Amorim skaper, er en dialog mellom betrakteren og personen som utøver sneakerdestruksjonene. Han får oss til å tenke etter, og legger ikke føringer på hans egne meninger om temaet, men lar dette være åpent hos oss som publikum, sier kurator Jenny Marie Hviding Schjerven.
Hun forklarer at Amorim med sitt virke kan skape rom for tanker som oppmuntres improvisert og som vekker reaksjoner.
– Hans kunst byr på plassene i mellom, «Spaces-in-Between», hvor vi kan være ettertenksomme, kreative og åpne for muligheter.
For Amorim selv er «Lest We Perish» også et bidrag til en større diskusjon.
– Helst vil jeg at arbeidet skal bidra til en samtale rundt fetisjisme, kunstobjektet og økonomi. Akkurat nå fungerer K4 Galleri som en arena hvor vi kan diskutere disse tingene, og «Lest We Perish» er mitt bidrag til den diskusjonen, sier han.
– Tar du noe stilling til at du kanskje bidrar til «hypingen» av sneakers, eller at det kanskje fungerer som reklame for disse modellene?
– Det har jeg ikke tenkt på.
UTSTILT TEKSTANALYSE
«Lest We Perish» vil utstilles med bestillingsverket «Chemical Perfume», et essay skrevet av kunstneren og skribenten Mitch Speed. Det vil være tilgjengelig på galleriet under utstillingsperioden.
Verket, «Chemical Perfume» skal tilføre «Lest We Perish» en dybde, analyse og gi innblikk i Speeds personlige refleksjon.
– Både rundt selve verket, men i tillegg til et inntrykk om hvorfor Andrew Amorim ønsket å lage videoen og å inngå samarbeidet med ToKillSneakers, sier Hviding Schjerven.
