I utstillingen «Echo of the Morning» på Pomo blottlegges et levd liv som kvinne og mor.
Her får puppen snakke ut.
Jeg må advare dere. Nå blir det mye snakk om pupp. Og ikke på den sexy måten.
Kanskje er det bare jeg som ser det jeg vil se, men ved siden av å flexe store, institusjonelle muskler, er Pomo glad i pupp. Pablo Picasso, i deres forrige utstilling var åpenbart interessert i pupp, men antagelig av andre grunner enn Louise Bourgeois.
Denne psykoanalytiske kunstneren levde i 97 år. Puppene hennes har litt av hvert å fortelle.
Les også: Veneziabiennalen vil ikke dele ut priser til Russland og Israel
Musikalsk materialbruk
Røde gouache-malerier blør, gråter, maser og krever sin plass. De er ment som sentrum for utstillingen, og er nesten like slående som skulpturarbeidet hennes.
De naivistiske strøkene snakker stort sett like velartikulert som skulpturene kunstneren er kjent for. Hun har liksom absolutt gehør når det kommer til materialitet og formspråk.
Her demonstrerer hun fintfølelsen i klumpete marmor-puppe-landskaper, blødende maleri, sammenvokste tekstildukker, tekstiler fra hjemmet, monumentale metallbur og edderkopper.
Det er sjeldent pent, men derfor vakkert. En uglorifisert kvinnekropp og dens komplekse relasjoner.
Les også: På tide med åpenhet i Kulturrådet. Nå bør rådet selv ta ledelsen
Lik og skade
«Her sjer det ut som at det e ein hoinn som har leika sæ» overhører jeg en mann humre, når han ser på tøybylten i konstruksjonen «Child devoured by kisses» (1999).
Verket ser ut som om det har levd et liv, og det har det jo. Tøyet kommer fra kunstnerens eget hjem, som i det meste av tekstilkunsten hennes. Resultatet her er to loete vesener viklet inn i hverandre.
En kjærlig omfavnelse, eller et kvelende fangenskap.
Denne motsetningen er gjennomgående:
To svære edderkopper som er centimeter fra å berøre hverandre. Ståpikken mot gravidmagen. Tekstildukker sydd sammen til én kropp.
Om de ønsker hverandre godt er uvisst, men vi blir minnet på at sårbarhet er et premiss for nærhet.
You gotta risk it to get the bisquit.
Les også: Flukten til Frogner
Rik kunst
Verk etter verk treffer spikere, og i bakhodet undrer jeg hvor gigantiske pengesekker som må til for å få til en så høy tetthet av kunstverk mange sikkert vil ha kloa i. Rik kunst i både kulturell og økonomisk forstand.
Det hele pakkes inn i en forutsigbar clean kuratering med tydelige rytmiske grep. Men iblant oppleves det som en estetisk prioritering på bekostning av kunsten.
Smale, høye skulpturer jeg gjerne vil gå rundt er stilt opp mot veggen og skjermet bak en tråd. Noen malerier henger så høyt opp at detaljene hviskes ut. På godt og vondt serveres det jo store porsjoner her. Mulig det har noe med saken å gjøre.
Les også: Samisk kunst dominerer. Er det så lurt?
Vi skal alle bli ei gammal kjerring
På et stort laken har Bourgeois brodert en klokke med ulike illustrasjoner ved hvert tall. Klokka går igjen i flere verk som en evig runddans av livets stadier.
Selv tilhører jeg en av de tidligste stadiene. Men som «Selfportrait» (2009) antyder, er det kortvarig.
Man skjønner tidlig at morsrollen, som man oppmuntres til gjennom lek og rosakodede dukkesett, egentlig er en loop av klesbretting og annet tidstyveri. Alternativt kan man bli en ensom gammal kjerring, mer usynlig i samfunnet for hver rynke man får.
Skjønnhetstyranni er løsningen. Å la seg objektivisere er da en måte å bli sett. Og å jobbe mot stadiene. Men også det tar sin tid.
Nylig avslørte en venninne at hun brukte tid på å klippe bindene sine på videregående så de skulle passe i stringtrusa. Og det finnes hudpleie for å motarbeide aldringstegn rettet mot barn. Ikke rart det går fort, dette livet.
Det er så mange måter å føle seg fanget på. I roller og systemer, ikke minst vår egen logikk. Bourgeois setter fingeren på det hele.
Les også: Når NRK gjør Norge dummere
Melkespreng
Bourgeois døde i 2010, men treffer godt i en tid hvor patriarkat lever i beste velgående og fortsatt tjener på snevre skjønnhetsidealer – enten det er forkledd som looksmaxxing, clean girl aesthetic eller andre amerikanske begreper.
Det er også slående hvordan hun insisterer på kjønnsrollers banalitet, og utfordrer dem gjennom å blottlegge det vi holder for oss selv fordi vi skammer oss. Her er kroppen klein og sårbar, men med potensialet til å være friere.
Som tidligere bugner det inne i posthallen, men la gå. Det er da stadig full pupp i dette bygget. Mon tro om det snart blir melkespreng.
Les også: Når fjell blir så levende at de ønsker juridiske rettigheter
