Mange forbinder diktsamlinger med svevende og uforståelige mysterier som man må nøste opp ved hjelp av nøye analyse, og selv da kan meningsinnholdet virke fjernt og litt vel abstrakt. Joakim Kjørsvik (41) har derimot skrevet en diktsamling hvor innholdet er lett å gripe om, og som griper deg umiddelbart. Han evner på usedvanlig godt vis å blande det høye med det lave, gjennom en skrivemåte som både vedrører det komiske og det ømme ved nærheten mellom et menneske og en hund.
Joakim Kjørsvik debuterte med novellesamlingen «Åpenbart ingen nabo» i 2007, men er mest kjent for sine senere bøker «I fjor var en lang natt» (2014) og «Folk jeg husker» (2018). Bøkene hans karakteriseres av mørk humor, surrealistiske innspill og råe skildringer av mennesker og virkeligheten. Kjørsvik har i sine tidligere bøker vist en særdeles skarp observasjonsevne – «Min døde hund» (2019) er ikke en unntak.
I Kjørsviks diktsamling har språket og stilen imidlertid blitt strammet opp, og hans litterære kvaliteter står i full blomst. Gjennom en stor variasjon av uttrykk og form, i et nært og treffende språk, sørger diktene for en intens og følelsesladet leseropplevelse.
Ømt og treffende
Diktene er skrevet ut fra forfatterens egen erfaring: I en bakgate i Casablanca kjøper Kjørsvik en valp som han og kjæresten kaller Nana. Leseren blir innhyllet i en typisk syden-estetikk: støvete gater, sigarillosrøyk, taxi-kø og hete. Vi bevitner et vennskap gjennom enkle handlinger som illustrerer eierens lojalitet og kjærlighet overfor hunden sin, for eksempel at han heller drikker en dyrere øl enn å dra på den billigere baren over gata hvor hunder ikke har adgang. At jeg-personen alltid henvender seg til hunden sin som et du, skaper intimitet.
Deretter får vi vite at Nana, tre år senere, dør i en påkjørsel på Sagene i Oslo. Vi føres rett inn i ulykken, hvor skildringene er ømme og kroppslige: «virkeligheten som stadig oppstår og forsvinner (…) slik lunger fylles med luft og tømmes for luft». I denne sammenligningen kobles jeg-personens sjokk til hundens tilstedeværelse som levende vesen. Den opprivende sjokkfølelsen – som vekselsvis fornekter og forferdes over realiteten – får et berøringsaspekt ved at den knyttes til hundens kropp.
Etter ulykken utfolder flere av diktene små øyeblikk av det spesielle forholdet mellom hund og eier, som ofte handler om hvordan jeget vet at han er hundens helt. Beskrivelsene av den spesielle relasjonen er svært treffende, og trolig noe enhver hundeeier kan kjenne igjen, i likhet med hundelivets elementære og taktile detaljer: «Varmeflaska/i fotenden av senga/har kald snute.»
Eksperimentell form
Strengt talt kan ikke alle tekstene i samlingen kalles for dikt. Noen er så korte at de egentlig bare er en brutt setning, mens andre er lengre fortellinger som går over flere sider uten linjebryting. De korte diktene oppleves kanskje litt simple for seg selv, men sørger for variasjon ved at de er parert med de lengre partiene. Blandingen mellom korte og lengre tekster kan dessuten sies å speile sorgtematikken: sorgen kommer både glimtvis og i lengre sekvenser hvor man minnes den avdøde ved historiefortelling.
Tekstene som ligner mer på tradisjonelle dikt er både korte og lange prosadikt, ofte med en eksperimentell form. Det er som om forfatteren tenkte: «På hvor mange forskjellige måter kan jeg skrive dikt?» Samlingen innebærer blant annet dikt på to linjer, dekonstruerte dikt, og dikt med ulikt topografisk oppsett – deriblant figurdikt (eller såkalt konkretisme). Diktsamlingen har altså en rikelig variasjon i både utsigelse og form, noe som gjør den svært omgjengelig.
Balanse mellom det banale og det arkaiske
Diktsamlingen bærer flere steder preg av et originalt metaforisk språk. Kjørsvik viser hvordan sorgmetaforikk ikke trenger å være høytsvevende og skjebnesvangert. For eksempel når han prøver å kaste fra seg sorgen så langt han klarer, men så kommer den bare tilbake, lik en trofast, logrende hund med en kjepp i kjeften. Innimellom glimter språket til med vakker, billedskapende skriving: «Sting for sting syr røde lasteskip himmelen fast til havet der ute i horisonten.»
Sorgen over den døde hunden forløses ved henvisninger til mytologiske og religiøse historier, men vises også i form av fraværet av rent fysiske ting, som matskålen som aldri blir spist opp. Referansene til antikk historie opphøyer hunden, plasserer henne i en sagnomsust sfære. Diktene har imidlertid innfall av jordnære banaliteter, som evner å dra fortellingen ned fra sine kosmiske dimensjoner. Det er i balansen mellom det kulturhistoriske og det hverdagslige at Kjørsvik viser sin særegne evne til møte forskjellige lesere; diktene peker på noe utenfor seg selv, men skaper samtidig et personlig og intimt rom.
