I dag ble det kjent at Trine Skei Grande går av som partileder i Venstre.
Samtidig forlater hun regjeringen og sier nei til gjenvalg på Stortinget i 2021.
Beslutningen er overraskende nok fra en minister med skikkelige bein i nesen.
Få har stått så støtt som henne i stormer av lignende størrelser. Så når en solid politiker som Trine Skei Grande går av på grunn av en partisplid, er det viktig å huske på hvem hun egentlig var: Den beste kulturministeren på lenge.
Ytringsfrihet som kulturpolitikk
At lederen for miljøpartiet Venstre ønsket seg nettopp kulturminister-posten i 2018, kom til stor overraskelse for mange.
Blant de mange statsrådpostene kan nok denne sies å ha hatt lav status, dessverre.
Siden har kulturminister Trine Skei Grande sikret andre Venstre-politikere viktige statsrådposter i regjeringen – og det fra den nederste plassen ved bordet.
Hun sikret Venstre-kollega Ola Elvestuen klima- og miljøministerposten. Og når hun nå går av, er det Venstre-kollega Iselin Nybø som blir partiets fremste regjeringsmedlem – nummer to i regjeringen etter Erna Solberg.
At Trine Skei Grande tok den mindre anerkjente kulturministerposten med stolthet har vært rene gavepakken for Venstre, men også regjeringen, kulturlivet, du og jeg har fått stort utbytte.
Det er vanskelig å se for seg noen andre i den blågrønne regjeringen, heller ei fra Venstre, med en så god forståelse av det mangefasetterte kulturfeltet.
Skei Grande måtte ta kulturministerposten fordi hun var best egnet. Hun klarte dermed å gjøre god figur for blågrønn regjering på et område blågrønn regjering tradisjonelt sett har vært dårlige på.
Nemlig, kulturlivet.
Og ikke bare god figur. Trine Skei Grande sikret oss god kulturpolitikk.
Kvalitetsforskjellen er til å ta og føle på – særlig etter to Høyre-kulturministre som ikke så ut til å mestre den komplekse oppgaven kulturministerposten innebærer.
Kulturfeltet drives av intellektuelle og er tuftet på en prinsipiell forståelse av demokrati og ytringsfrihet, overveiende for partipolitisk polemikk. De ønsker ikke at autoriteter skal bestemme retningen for kunsten.
Men «kulturpolitikk er ytringsfrihetspolitikk», sa Trine Skei Grande. Og at kunstinstitusjonene er rom for demokratisk dannelse.
Noe så friskt og på kornet: Hun forankret sin kulturpolitiske linje på elegant vis i Grunnloven. Samtidig posisjonerte hun seg som moderat midtbanespiller som kunne tilby alle større ytringsrom ved å sikre både armlengdes avstand og større frihet for kunstnerne.
Det er liberal kunstpolitikk – en tro på at kunsten er det enkelte menneskes mulighet – og rett – til å kritisere stat og myndighet, men også hverandre og moralistiske mobber.
Kulturpolitikk handler om å legge til rette for kritikk, og er på så måte en øvelse i demokrati.
Det handler om å gi rom for å utfordre, og å bli utfordret, uten at politikere involverer seg i hva som rører seg på scenen.
Trine Skei Grande har hele veien vist raus forståelse for armlengdes avstand-prinsippet, ikke minst ved å korrigere sin egen sjef, Erna Solberg.
Da statsministeren uttalte seg om kunstneriske grep i den omstridte teaterforestillingen «Ways of Seeing», forutsatte Trine Skei Grande at Erna Solberg var enig i det som står i Kulturmeldingen hun selv la frem: At all kulturpolitikk har utgangspunkt i Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet.
Skei Grande bestod hver eneste prinsipielle prøve.
Endelig en kulturminister
Kunstnere og kulturarbeidere vil nesten alltid foretrekke en sosialdemokratisk kulturpolitisk linje.
De rødgrønne tilbyr tross alt mer penger, en større pott fra statsbudsjettet, og dette til et sterkt statsstøtteavhengig kulturfelt.
Arbeiderpartiet har for eksempel lenge hatt som mål å avsette en besnærende prosent av statsbudsjettet til kultur.
Det er raust og bra, men en prosent er i seg selv lite.
Det er den øvrige økonomien som bestemmer hva dette er i kroner og øre.
Trine Skei Grandes 0,88 prosent av statsbudsjettet til kultur endte i mer enn hva rødgrønn regjering kunne tilby med sin hele prosent noen år tidligere.
Fordi det går bra med AS Norge på andre områder.
Skei Grande argumenterte aldri slik, men evnet å sikre både solid pengesekk og konkrete tiltak for styrking av kreativ næring.
Alt sammen tuftet på kvalitet, mangfold og tilgjengelighet.
De to kulturministrene før henne, Thorhild Widvey (2013-2015) og Linda Hofstad Helleland (2015-2018) – begge to fra Høyre – virket heller opptatte av å fremme den allerede brede og kommersielle kulturen, musikken, idretten og moten.
Sistnevnte evnet å svare «brunost og vafler» på spørsmål om hva norsk kultur er.
Trine Skei Grande har derimot fremmet en kulturpolitikk som omfavner det enorme feltet som kulturen utgjør. Den smale billedkunsten, så vel som litteraturen. Hun så både kunstnerne, brukerne (publikum) og institusjonene.
Som sentrumspolitiker og ideologisk sosialliberalist, har Trine Skei Grande vært i opposisjon mot både høyre- og venstreside.
Det er en slik kulturminister kulturfeltet bør ønske seg.
God kunst- og kulturpolitikk bør ikke bare handle om sosiale verdier i form av å støtte de fattige kunstnerne og kulturarbeiderne.
Dette virker det venstreorienterte kulturlivet å kreve, men god kunst- og kulturpolitikk handler også om liberale verdier gjennom å la kunstnere uttrykke seg fritt. Også kunstnere på høyresiden. Det er gjennom dialog vi kan lære mest med hverandre, og god kulturpolitikk handler om å legge til rette for denne dialogen – uten å gripe inn i den.
Skei Grande forankret sin kulturpolitikk i denne moderate og sosialliberale ideologien, med en tolerant og empatisk politikk som har rom for begge deler.
Sofistikert og kunnskapsrik
Man kan bare spekulere i hva som har skjedd i kulissene.
Både anonyme og offentlige kilder har uttalt at Skei Grande skal ha tilbudt Sveinung Rotevatn (V) og Abid Raja (V) statsrådposter mot at de ikke stilte som kandidater til å overta Skei Grandes posisjon som partileder.
Ellers ville de ikke bli statsråd.
For meg høres dette ut som politikk.
At dette presser Venstres desidert dyktigste retoriker og politiker til å måtte gå av, virker for meg minst like selvrettferdig, men fra annet hold.
Selv om avgjørelsen om avtropping kom etter beskyldninger om udemokratisk ledelse, er exiten beviset på det motsatte.
Trine Skei Grande er demokratisk og går av på grunn av rettferdig prinsipp, ikke på grunn av feig pragmatikk.
Blågrønn regjering er sterkt svekket uten en så kompetent liberal støttespiller og sosialliberal utfordrer.
Uroen vil heller ikke gi seg med Skei Grandes avtropping: Trolig er det partiet hun ledet som taper.
Skei Grande gjorde tross alt historisk Venstre-ledelse med to påfølgende valg over sperregrensen.
Hun var ikke bare den best egnede Venstre-lederen.
Som kulturminister satte Trine Skei Grande en ny standard.
Hun blir vanskelig å erstatte.
