Jeg gråt av frustrasjon og sinne da jeg leste nyhetene. For det var samfunnet som sviktet Yahya Hassan.
24-åringen kjempet mot mange demoner. Han kjempet mot en vond fortid, vold, urettferdighet, hykleri, rasister og ekstremister, frykt og trusler.
Han kjempet med ord, som det poetiske maskingeværet han var. Uredd og fryktløs, men med en evig uro over ham – og en bagasje som var altfor tung for hans skuldre å bære alene.
For han bar jo på alt dette. Helt alene. Hassan kjempet en ensom kamp, samtidig som hans ord traff hjertene til de av oss som leste diktene hans. Dikt vi fant trøst og forsoning i.
Yahya fant ikke forsoning. Det ble for mye for ham.
Han hadde sjelden medvind i dette livet. Det gjenspeiles i alle diktene hans. Som åpne sår, men han var ikke redd vi skulle se hans sårbarheter. Fortidens smerter er spredt utover flere sider i hans to diktsamlinger. Nå forteller de oss en historie som vi er nødt til å lære av.
De forteller oss en historie om et barn som hadde det vondt. Et barn som vokste opp med vold i et voldelig miljø, og som ble påført dype, fysiske og psykiske arr.
Vi er nødt til å se mennesker som Yahya. De som står der og kjemper og kjemper.
Hans død må for all tid være en påminnelse om hva vold kan gjøre med et barn, som blir et voksent menneske med smerter ingen kan forstå.
Og midt oppi all elendigheten, har Yahya og hans motstandskraft vært selve symbolet på resistens og håp. Han tiet hverken om eller imot de som ville tie ham. Derfor vil han for all tid være en inspirasjon for meg og mange andre.
Kjære Yahya. Kjære «bror». Du fant ikke fred på denne jorden, men jeg håper du har funnet fred et annet sted.
Vi glemmer deg ikke.
Din kamp er ikke forgjeves. Det skal jeg og mange flere sørge for.
Hvil i fred.
Les også: Yahya Hassan er død