Du skal være hipster for å vite hvem Fredrik Veiga er.
Men Psycheek, som han nylig har begynt å kalle seg, er «kjent» fra den ikke så kjente vokaltechno-duoen Sticky Icky, som vi for like over et år siden kalte for Grusomhetens duo.
Produsenten blant dem, den 19 år gamle kunststudenten fra Åsgårdstrand, nå Oslo-gutt, har siden den gang jobbet med egne prosjekter. Lenge har han måttet nøye seg med å promotere egen musikk på Instagram og Soundcloud, og hans 1.300 følgere er vant med korte snippets av hardtslående technotrommer på «stories», hvor han viser beinharde elektroniske musikkproduksjoner på høyt nivå.
Nå er plutselig debutalbumet ute.
«Gore 3» ble sluppet i går, litt ut av det blå, og kunne jo i utgangspunktet bli en ganske så uviktig utgivelse. Uten apparatet rundt ham, er det vanskelig å se for seg hvordan DJ-er og andre klubbmusikkentusiaster skal plukke ham opp.
Skal vi gjøre et forsøk? Debutalbumet «Gore 3» bør jo virkelig ikke gå ubemerket hen. Samtidig, er det i den virkelige undergrunnen «Gore 3» har en naturlig posisjon, hvor albumet får en vital dimensjon og tilværelse, som et forbilledlig eksempel på at noen album, og noen musikere, trives og fungerer best på utsiden av det etablerte.
Psycheek, som har gått fra å være en rastløs småby-gutt til å bli partyfjes i Oslo, er en slik type, men som lager musikk som fortjener ditt øre. Om ikke vi skal snu om på det og mene at øret ditt fortjener hans nye album.
Gebrokkent, anarkistisk, fandenivoldsk
Det er noe forfriskende fandenivoldsk ved Psycheeks debutalbum. Det skyldes ikke bare DIY-dimensjonen – at de fleste låtene varer i under tre minutter – eller «straight forward»-tekstlinjer som «helt forbanna dagen lang», men i enda større grad den gjennomgående, kompromissløse energien. Det er nettopp den energien som den norske klubbmusikken trenger akkurat nå.
Som låten «Basic Biitches», der en oppkuttet punk-basslinje ved hjelp av breaks føres inn i et hvileløst lydbilde, som skaper en følelse av desperasjon ispedd litt anarki.
Kanskje kan det best beskrives som noe så sjeldent som IDM-punk. Uansett er «Gore 3» et sterkt argument for at den industrielle og mer lyssky delen av den elektroniske musikken har en motkulturell dimensjon som kan fylle vakuumet etter hanekam, naglebelter og punk.
Nikker gabber-renessansen velkommen
Nykommer-albumet har dessuten sin styrke i det uforutsigbare, muliggjort av den rause, men veloverveide mengden breaks, glitches og samples, som hele tiden pusher tålegrensene og former lydbildet på nye måter. På så måte er også «Gore 3» en etterlengtet opponent mot en klubbmusikk preget av enkle rytmer og «four to the floor» [den klassiske house-rytmen, red. anm.], uten å måtte inngå altfor store kompromisser. Albumet balanserer fint mellom sonisk, kunstnerisk opplevelse og dansbare bangers i høyt tempo.
Dette er låten «Ah! My Fucking Heart» et eksempel på, kanskje den mest melodiske låten på albumet, der kjølige og robotaktige vokal-samples (som gjennomsyrer hele albumet, forøvrig) kommer til sin fulle rett i kombinasjon med enkle og balanserte, men samtidig virkningsfulle trommemaskin-rytmer. Disse sender et mekanisk nikk i retning storheter som Kraftwerk.
Dansbare er også avslutningslåtene «Fuse Beyond» og «Breakphoria», som svinger seg i jungle-landskapet. Ja, det vil si i «betongjungelen», for låten er, som resten av albumet, fundert på en glitchy, skarp og mekanisk tilnærming. Litt som om storbylivet hadde blitt avspilt på dobbel hastighet og tonesatt.
Til begge låtene, og i hvert fall til «Fuse Beyond», kan sannsynligvis også tilhengere av gabber-renessansen nikke anerkjennende.
Soundtracket til en cyber-dystopi
Mørkt og eksperimentelt er likevel best beskrivende for «Gore 3». Desto mer Psycheek tøyer strikken, desto mørkere blir det. Som glitch-avgrunnen «Ironing Out the Wrinkles in My Brain», som holder det tittelen lover, og gir deg ett minutts følelse av lobotomering.
Bred appell? Neppe. Men låten inngår, sammen med de andre låtene på albumet i en energisk helhet, som kunne vært et soundtrack til en cyber-dystopi, der onde kyborger eller roboter har overtatt klubbscenen og verdensherredømmet.
«Gore 3» fungerer enhetlig som et soundtrack vi ikke visste at vi ville ha, men som vi nå bare vil ha mer av.
