Undertegnede ti kunstnere presenterte kunst gjennom forskjellige prosjekter under åpningsåret for Oslobiennalen i 2019.
Etter kritikk og diskusjonene i presse og i kunstmiljøet, ønsker vi å formidle følgende:
Vi anser Oslobiennalen, utviklet av kuratorene Eva González Sancho og Per Gunnar Eeg-Tverbakk, som et originalt prosjekt av svært høy kvalitet, som svarer til nyere tids debatter om kunst og utstillinger i offentlig rom. Dessuten opplevde vi alle at kunsten, og prosjektene vi jobbet med, ble behandlet med stor profesjonalitet og omsorg.
Vi erkjenner at det var noen mangler i kommunikasjonen og i planleggingen av arrangementene, som kunne forventes i det første året av et prosjekt med en slik ambisjon. Teamet ved Oslobiennalen var hele tiden fullstendig dedikerte til de forskjellige prosjektene, og gjorde sitt aller beste for en vellykket presentasjon av hver og en av dem.
Undertegnede kunstnere ble invitert av Oslobiennalen, og forhandlet om et budsjett og en avtale på vanlig vis. I januar 2020 ble vi orientert om underskuddet, og at dette ville bli kompensert ved å redusere produksjonen i 2020. Igjen: En helt vanlig prosedyre.
Vi tror på det vakre ved Oslobiennalen-prosjektet som vi ble invitert til: Et biennaleformat med et fem-års tidsperspektiv, og forutsetningen for Oslobiennalen som en samtale i de offentlige rommene.
Man kan se våre verk (og Oslobiennalens premiss) som den første setningen i en samtale. Kunstnere, kritikere og andre i presse, gjennom offentlig kritikk kan være den neste setningen i denne samtalen.
Men det vi tilsynelatende ser i pressen og i sosiale medier de siste dagene er tilsvarende å storme ut av rommet, og lav tålmodighetsgrad. Flere innlegg viser tegn til at man ikke er klar for å ta opp arbeidet med en konstruktiv dialog (over fem år og mer).
Og det blir jo nesten konseptuelt, for det er akkurat hva Oslobiennalen handler om, med sitt helt unike femårsperspektiv.
Hva tenker kunstfeltet om å skape noe som relaterer til nettopp verdsettelse av tid, eksperimentering, utforsking av alternative metoder og mer. Ikke bare være «enda en» biennale, men å gå i dialog med andre i offentligheten gjennom kunst. En slik prosess og dialog trenger rom til å prøve og å gjøre feil. Kanskje til og med store feil. Dette er nødvendig for at Oslobiennalen skal kunne tilpasse seg og fortsette over tid.
Kanskje et av de største feilstegene eller problemene til Oslobiennalen var å lage et åpningsarrangement. Nettopp på grunn av forholdet til tid. Arrangementer har et høyt tempo. De søker etter direkte resultater, og åpner seg for rask bedømmelse og skuffelse. Det er det en kunstmønstring som Oslobiennalen skal være en motvekt til.
Vi ønsker med dette å understreke viktigheten av at et prosjekt med ambisjoner, som Oslobiennalen, kan utvikle seg videre til fordel for både byen og kunstmiljøet.
Brevet er først skrevet på engelsk og publisert på Facebook. Undertegnet av Michelangelo Miccolis, Mette Edvardsen, Dora García, Jonas Dahlberg, Lisa Tan, Julien Bismuth, Robert D’Souza, Carole Douillard, Mônica Nador og Bruno Oliveira, Knut Åsdam.
