Den bisarre folkemassen som stormet Capitol 6. januar – en hær av forvirrede gærninger fra Qanon-kulten, høyreradikale etterlevninger fra alt-right-bevegelsen, rene nynazister, boogaloo-gutter og myndighetsforaktende militser – er på mange måter Trumps barn.
En knust generasjon som rotet seg bort i et villnis av konspirasjonsteorier, ekstremisme, hat og … fjollete hodeplagg.
Hendelsen har også vært en øyeåpner for mange, både inni og utenfor de radikale bevegelsene som har støttet Trump.
De viste seg jo fra sin mest absurde side: En halvnaken mann med bøffelhatt som inntar podiet i senatskammeret, i den tro at noen av de mektigste politikerne i USA står i ledtog med en satanistisk pedoelite.
Men de viste seg også fra sin mest brutale side.
Stormingen av Capitol er også historien om politimannen Brian Sicknick, som ble slått ihjel med et brannslukningsapparat.
Det var også synet av Qanon-følgeren Ashli Babbitt, som ligger livredd, forvirret og døende etter å ha blitt skutt under et forsøk på å trenge seg inn gjennom en knust dør.
Begynnelsen på slutten for Qanon
De siste årene har jeg gått dypt i materien om forskjellige typer ekstremister på nett.
Fra incels til nynazister, via Qanon, alt-right, boogaloo og så videre.
Jeg tror stormingen av Capitol ble en historisk peak. Og det er jo for mange en seier.
Mange kommer nå til å forlate de ulike subkulturene som har oppstått i Trump-årene, eller i det minste dempe tonen en smule.
Spesielt deler av Qanon-bevegelsen kan miste litt av peppen etter at Trump må gå av, fordi Qanon-tankeviruset nylig klarte å infisere såpass mange mennesker at det i praksis ble mainstream.
Og blant de nye følgerne finner man nå en betydelig mengde mennesker som man vanligvis ikke ville funnet på 4chan eller 8kun – helt vanlige «normies», fra middelaldrende hausfraus som kjedet seg i koronakrisen til fraskilte menn som fikk en sjanse til å leke detektiven som redder dagen.
Mennesker som vanner det hele ut.
De gir neppe fra seg troen umiddelbart, men de har heller ikke et subkulturelt bein i kroppen, og de færreste av dem har den intense, ungdommelige revolusjonstrangen som skal til for å fortsette et langvarig opprør mot de amerikanske myndighetene akkurat nå.
Vi har ikke hørt det siste fra Qanon, men det vi ser nå er begynnelsen på en slags slutt, i alle fall slik vi kjenner dem i dag.
De kan ikke lenger tro på det som tross alt startet det hele: Mystiske meldinger på 4chan, fra anonyme skikkelser som hevdet at de jobbet høyt i systemet og hadde konfidensiell informasjon å dele.
Selvfølgelig kan nye konspirasjoner blande seg inn i Qanon, eller overta den fullstendig, og hvis organisasjonsstrukturen er god nok kan de kanskje klare å omstille seg til noe som ikke lenger støtter Trump.
Mulighetene er mange, for plenty av drittsekker med dårlige hensikter har nå oppdaget at det er forbausende lett å forme folks virkelighet gjennom nettet.
Men trolig har vi sett begynnelsen på slutten for i alle fall Qanon, som nå med all sannsynlighet får en fengslet lederskikkelse.
Den påvirkelige hæren
For mange av de andre høyreradikale gruppene kan stormingen av Capitol ha en radikaliserende effekt.
Noen av dem kan til og med se på det som en slags stolt seier, for «nok en gang klarer» hæren av sinte, unge menn på nettet å sette dagsorden, spytte på alt som er hellig og lage en stygg ripe i lakken på det etablerte.
Å skremme vannet av den amerikanske politiske eliten og innta selve det politiske maktsenteret i verdens mektigste nasjon – med alt det medfører av memevennlige bilder og globale nyhetsoppslag – var et triumfens øyeblikk for dem.
Man trenger ikke engang å ha vært til stede i Washington, D.C. den dagen for å kjenne på denne seiersopplevelsen blant de som startet alt på internett – i anonyme fora hvor ideene om opprør har putret og kokt over lengre tid.
Men mange av disse vil nå også føle seg sviktet av Trump.
Deres tro på det politiske systemet har allerede blitt maltraktert fullstendig av det de tror var en stjålen valgseier. Men at Trump nå tilsynelatende svikter dem, vil trekke dem lenger ut mot ren nihilisme, og mange av dem vil bli det som på internettsjargong kalles «blackpilled» – at de har svelget den sorte pillen.
Det vil si: Sinnstilstanden som oppstår når du blir tvunget til å innse den harde sannheten om at det du trodde på til syvende og sist var meningsløst og forgjeves.
Dessverre står det noen klare for å ta imot disse skuffede guttene og injisere hjernene deres med ny mening.
Mulig akselerasjon for akselerasjonistene
Enda lenger til høyre for både Proud Boys, alt-right og den vanlige nynazist på gaten – så langt ute på høyrekanten man kan komme – finner man de såkalte akselerasjonistene.
Dette er naziterroristene som lever for det revolusjonære budskapet i terrorbibelen «Siege» (1992).
Disse fulgte ivrig med på begivenhetene i Washington, D.C. og øyner nå en sjanse til å få nye rekrutter blant de «moderate» Trump-tilhengerne som nå er sinte og leter etter mer radikale løsninger.
Det er det akselerasjonistene mener at de har.
Disse må ikke forveksles med tilhengere av de politiske teoriene til Mark Fisher eller til og med Nick Land.
Kjernen i den spesielle formen for akselerasjonisme som forfektes av naziterroristene handler om å forsterke alle konflikter og fremskynde en total sivilisasjonskollaps.
Christchurch-terroristen Brenton Tarrant og vår egen Philip Manshaus anser seg selv for å være akselerasjonister.
Her er det ikke politikk som gjelder – bare revolusjon, konflikteskalering og et brennende ønske om total krig og undergang.
De er også tilhengere av Boogaloo-konseptet og -bevegelsen, som er svært sammensatt, bestående av alt fra anarkister, sosialister og libertarianere som ser etter en eller annen form for konfrontasjon med myndighetene.
På aller ytterste høyrekant er Boogaloo-konseptet først og fremst synonymt med den endelige rasekrigen.
Og akselerasjonistene vil fortsette som før, muligens med nye rekrutter.
Klare for å ta ensomme ulver imot
På et nettsted dedikert til terrorakselerasjonisme skriver en av nynazistene om hvordan han ser frem til å radikalisere skuffede Proud Boys og tidligere MAGA-entusiaster som ikke lenger føler seg hjemme blant republikanerne som nå skal fordrive bort alle restene av trumpismen:
«Med denne utrenskningen kommer gode nyheter for oss», skriver han, og fortsetter:
«Dette fordi det finnes titalls millioner av Donald Trumps følgere. Mange av dem er rabiate følgere av ham og ville uironisk støttet et kipp for å installere ham som diktator på livstid. Med utfallet av dette mislykkede kuppet har de blitt utstøtt fra mainstream-politikk og Trump sviktet dem. Nå møter de oss fascister på den kalde utsiden som er utkantpolitikk».
Det er grunn til bekymring.
«Selv om utrenskningen av alt som er MAGA fra mainstream-politikk bare er en impulsiv overlevelsesmekanisme fra systemet, vil det vise seg å være et dyrt feiltrinn siden mange av de MAGA-supporterne nå innser at ingen i systemet, ikke en gang Donald Trump, er deres venn.»
Geriljalitteraturen de leser nå
Det som først og fremst har vært fremtredende på en del Terrorgram- og Boogaloo-kanaler på appen Telegram det siste året, har vært forberedelsene til de kommende konfliktene.
Deriblant: En intens deling av instrukser til å lage bomber og sprengstoff. Terrorhåndbøker i PDF-format og instrukser om geriljakrigføring og urbane kampteknikker.
Dette blir det viktigere å forstå i arbeidet med ekstremismen som foregår på nett.
Spesielt populære blant akselerasjonistene er «The War of the Flea» (1965) – en bok av kommunisten Robert Taber, og «Total Resistance» (1957) – en bok av den sveitsiske offiseren Hans von Dach.
Sistnevnte ble skrevet i tilfelle Sveits skulle invaderes og okkuperes av Warszawapaktens styrker.
Begge bøkene glir fint inn med populær høyreekstrem terrorlektyre som også forfekter lignende prinsipper om motstandskamp med små celler, ensomme ulver og lederløs motstand – bøker som «Siege» (1992) av James Mason og «The Turner Diaries» (1978) av William Pierce, eller klansmannen Louis Beams beryktede essay, «Leaderless Resistance» (1992).
Kan bli ekstreme
Det er selvfølgelig umulig å spå med sikkerhet hva som kommer til å skje videre med ekstremismen som vokste frem under Trumps presidentskap.
Men jeg ville vært litt ekstra bekymret for skuffede gutter som føler de ikke har noe mer å tape.
