Jeg skal forsøke å være kort, når jeg nå oppsummerer hvordan vi på Parkteatret, og mange andre i kultur- og utelivet generelt, har blitt behandlet det siste året: Vi har blitt behandlet som søppel.
Behandlet som søppel av Kulturdepartementet, Næringsdepartementet, stat og kommune.
Jeg er forbanna
Vi var blant dem som stengte ned solgte ut konserter før det var påkrevd.
Vi tok ansvar.
Vi var blant dem som ikke holdt åpent, til tross for at vi hadde et mattilbud, da Oslo ble nedstengt i mars i fjor.
Vi tok ansvar.
Vi var blant dem som ikke gjenåpnet til klokken 03.00, da det av uforståelige grunner ble lov i juni.
Vi tok ansvar.
Nå har vi snart ikke lenger en administrasjon til å gjenåpne.
Mannskapet er utslitt. Det har vært permittert i et år. Det orker ikke mer.
Jeg er rasende
Vi har ansatte som ikke har råd til å skru på strømmen hjemme.
Det har vært 15 minus, og de har kids, men ikke jobb. Klarer ikke å betjene lånene sine.
Studenter med deltidsjobb på Park har ikke hatt råd til mat.
Disse jobbet alle i det som på denne dagen i fjor mottok hedersprisen Årets konsertarrangør.
Vi har gjort det myndighetene ønsket.
Tatt ansvar. Vasket. Spritet. Registrert.
Ingen smittetilfeller kan spores til oss.
Vi har omstilt oss. Stimulert til aktivitet. Men vi får omtrent null i offentlig støtte.
Jeg er kanonene på Navarone
Da Oslo ble nedstengt for andre gang i november ble vi sjokkerte over at byrådet, i samarbeid med regjeringen, ikke hadde en tiltakspakke klar for bransjene som ble rammet.
Vi måtte nok en gang ta regningen selv, etter at alt ble brukt opp i forrige runde.
Parkteatret har omstilt seg for å redde arbeidsplasser. Vi har bygget kjøkken på scenen og skulle åpne i dag.
De forfalte regningene er i hundretusenkronersklassen, og det før utsatte skatter og avgifter snart skal innkreves, til 9 prosent rente.
I november skulle vi stimulere til aktivitet, men fikk nei på søknaden. Fordi Oslo var nedstengt. Fordi vi lå for langt bak i søknadsbunken.
Andre i Oslo fikk. Vi fikk avslag på kompensasjonsmidler fordi forskriften er utformet sånn at de med mest får alt, og de med minst får ingenting. Fordi saksbehandlingen er vilkårlig. Fordi juristene i Kulturdepartementet har gjort slett arbeid.
At ens omsetning blir redusert med 90 prosent, mener vi i seg selv burde kvalifisere til kompensasjon. En kompensasjon som ikke bare kommer huseiere og strømselskaper til gode.
At regjeringen i tillegg kom med pålegg, som i praksis gjorde det umulig å holde konserter, skulle vel ytterligere kvalifisere til støtte? Men, nei. Og nå har Oslo stengt oss ned for 3. gang.
Jeg er sivil ulydighet
Vi undrer oss over den forskjellsbehandlingen som har foregått i kultursektoren det siste året, der store deler av norske kulturbudsjetter har gått med til å finansiere internasjonale kapitalgrupper, mens vårt hjemlige musikkliv til dels ligger på sotteseng.
Opprinnelig framstilte regjeringen støtteordningene som noe som skulle tilfalle kulturlivet etter en rask og ubyråkratisk behandling.
Stor var derfor overraskelsen da det kom medieoppslag om at enkelte aktører hadde fått gigantiske utbetalinger, basert på budsjetterte overskudd, samtidig som vi fikk 10 prosent kompensert, men seks måneder – et halvt år – senere.
Jeg er 3. verdenskrig
Vi har ingen skyld i denne nedstengingen, men vi har blitt urimelig forskjellsbehandlet.
Slik forfordeling skaper store og varige endringer i kulturlivet som ikke er basert på kompetanse eller popularitet, men på byråkratiets saksbehandling.
Når vi forhindres i å drive en profesjonell kulturformidling, som vi har bygget opp til å bli anerkjent som en av landets beste gjennom 20 år, samtidig som vi nektes dekning av våre direkte tap; da er det noe alvorlig galt i dette landet.
Vi er tross alt et av få land med en ganske stor sparekonto, men som kun de rike får nyte av.
Det er lov å være sint i dag.
