Moralisme forkledd som smittevern

De som stenger ned landet kjenner ikke på de virkelige konsekvensene

Tiden til de unge og feststemte blir stjålet av inngrodde karrierefolk som alltid har prioritert oppofrelse og nøkternhet foran det løsslupne og fandenivoldske. Folk som ikke benytter seg av tilbudene de forbyr, og for lengst har opplevd ungdomstiden de nå gruslegger for en hel generasjon, skriver Pål-Henrik Hagen. (Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB.)
Tiden til de unge og feststemte blir stjålet av inngrodde karrierefolk som alltid har prioritert oppofrelse og nøkternhet foran det løsslupne og fandenivoldske. Folk som ikke benytter seg av tilbudene de forbyr, og for lengst har opplevd ungdomstiden de nå gruslegger for en hel generasjon, skriver Pål-Henrik Hagen. (Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB.)
Kulturlivet er hardest rammet av smitteverntiltak, til tross for at lite smitte har blitt sporet dit. Dårlig skjult moralisme ligger til grunn, skriver Pål-Henrik Hagen.
Sjanger Dette er en kommentar. Meninger og analyser er av skribentens egne.
Saken er Nedstengning av utelivet fortsetter, med anbefaling fra helseeksperter. Selv om bevisene for smittespredning der er svake.

For rundt to år siden var kommuneoverlegen i Drammen nær ved å stenge ned den populære baren Pavarotti, fordi én eneste nabo hadde klagd på bråk fra livemusikken som var fast innslag i helgene.

Klageren bodde i et helt nytt generisk makkverk av et leilighetskompleks som var heist midt i sentrum, vis-à-vis puben som har vært der i 25 år. Naboen flyttet ut kort tid etter at klagen var sendt, men det stoppet ikke kommunen fra å forfølge baren i månedsvis etterpå med krav om kostbar og unødvendig støyredusering. Pavarotti holdt på å knele.

Gammelkristelig moralisme

Kommuneoverlegen heter John David Johannesen, og jeg har aldri tilgitt ham for det grove maktmisbruket. Johannesen er fortsatt i den stillingen, nå med betydelig mer makt, og hver gang jeg ser ham jamre om strenge smitteverntiltak for byens uteliv blir jeg fylt av vrede.

I sommer foreslo helseteamet i Drammen kommune å beholde skjenkestopp klokken 00.30 – også etter at korona eventuelt forsvinner. I tillegg anbefalte de at bydelspuber som konsept ganske enkelt burde forbys. Flere skjenkesteder gir mer støy og høyere alkoholkonsum, slo de fast. Dette er grunnholdningen deres, uavhengig av pandemi.

Annonse

John David Johannesen er også en aktiv pinsevenn, og har vært en pådriver for helbredelse ved bønn. Helt seriøst så tror jeg bønn er ganske undervurdert i vår postmoderne skjærsild, og jeg støtter det som smitteverntiltak i langt høyere grad enn skjenkestopp. Bevisgrunnlaget for begge er også noenlunde det samme.

Derimot har jeg lite til overs for den gammelkristelige moralismen som skinner gjennom Johannesens anbefalinger. En moralisme han deler med mange av landets helsetopper.

Tap av kontroll er farlig

Vårt nye presteskap er helseekspertene. Helsebyråd, -direktør, -minister og hele kobbelet av rolige mamma- og pappafigurer som bruker babystemme når de snakker til voksne. Det går en direkte linje fra pietistiske bedehus til Helsedirektoratet, og begge omfavner undertrykkelsen av adspredelse.

Helsebyråkrater har alltid ønsket at vi skal minimere risiko, fordi de ser på tilværelsen som et eneste stort potensiale for sykdommer. I deres idealverden er vi alltid på trygg avstand til hverandre, såpet inn i antibac, klink edru og aller helst hjemme hvis vi ikke jogger i skogen.

Tap av kontroll blir fremstilt som det farligste av alt, og dermed er utelivet en trussel. Alle situasjoner hvor man ikke er rammet av streng selvbeherskelse, låst i stiv oppmerksomhet om seg selv og omgivelsene. Alt som er dyrisk, driftig, livlig, vilt, utpå, usunt og moro er den største fienden. Væremåter som helsebyråkratiet alltid motarbeider, og ikke forstår verdien av. Deres jobb er å advare mot det.

Kultur- og serveringsbransjen er gjerne stedet disse erfaringene utspiller seg, og dermed blir de ofret på forsiktighetens alter. Konkurser, oppsigelser og utarmet utelivstilbud er bare en (u)heldig konsekvens. Korona er et påskudd for å kvele en livsstil de allerede hadde avsmak for.

Les også: Ingen av regjeringens tiltakspakker har truffet utelivet spesielt

Tiltakene rammer ikke presteskapet

Folket bøyer seg ydmykt for presteskapets strenge formaninger. Få har tid til å undersøke hva som ligger til grunn for de nye budene, og de fleste hviler på tilliten til de edruelige prestene i hvite frakker. Og aller størst tillit er viet til selve paven – Espen Nakstad.

I et portrettintervju i Aftenposten fortelles det at Nakstad aldri har lært seg å like alkohol særlig godt. Derimot elsker han å gå på fjelltur, og var et stort skitalent i tenårene, før han ofret seg for både jus og medisinstudier. Han er ikke et vanlig menneske, han er en broiler, en super-streiting som aldri mistet fokus et eneste sekund i livet sitt. Ære være ham for det.

Men Nakstad har få forutsetninger for å forstå hvordan hans anale anbefalinger rammer menneskene som ikke deler hans sirlige sunnhetsideal. Alkiser på brune puber, freaks på kjellerklubber, tenåringer på hjemmefest og alle andre som lever for å slippe unna det klamme grepet til den trivielle hverdagen.

Han er perfekt som forsker eller overlege, men fjellklatrende medisinere bør ikke få utøylet makt til å skape unntakstilstand. Hans sympatiske vesen er en forbannelse når det brukes til å rettferdiggjøre dette vanviddet av overforsiktighet vi nå lever under.

Ulidelig blendverk av tall og grafer

Den myke og belærende nedlatenheten hans gjør meg gal. Den kommer fra ham og alle de andre ansvarlige helsemyndighetene med tillitsvekkende øyne og følsomme røster. De som hoster opp banaliteter om risiko og dugnad, samtidig som de kamuflerer uvissheter med det ulidelige blendverket av tall og grafer som skal overbevise alle om at livet er for farlig til å prøves.

For alt det tomme snakk om forskning, statistikk og studier har helsesjefene lite å vise til for at viruset sprer seg i offentlige rom blant fremmede. Der hviler de på synsing og moralistisk fordømmelse. Slik fremstår det i alle fall når de, som ikke rammes på samme måte, stenger ned landet med konsekvenser for særlig kultur og uteliv.

Tvert imot tyder alt på at smitten spres i hjemmet, på arbeidsplasser og blant «nærkontakter», altså det man en gang kalte venner.

Fanebærerne for trygghet og helse vil påstå det er sunn fornuft å nekte folk å samles, at smitterisikoen er innlysende, til tross for manglende bevis. Og uansett kan det vel ikke skade at drikkfeldige syndere lærer seg å bytte ut pubrunden med skogstur. For hedninger er det derimot vanskelig å godta at alt de verdsetter blir avlyst på grunn av et paranoid føre var.

Les også: Vi har gjort alt myndighetene ønsket, men får så å si null tilbake 

Uerstattelige opplevelser

Gamle hedninger er én ting, men overgrepet mot ungdommen er enda verre.

Det helseekspertene ikke virker å forstå, er at livet ikke alltid er et repetitivt slavisk mønster du kan vende tilbake til senere. Spesielt for de yngste er dagene unike og uerstattelige. Alt fra barn i grunnskolen til studenter i 20-årene har bare én sjanse til å få de sosiale opplevelsene som hvert trinn, hvert semester og hver dag byr på.

Disse øyeblikkene kommer aldri tilbake.

Russetiden er et godt eksempel på noe de livsfjerne legene alltid har ønsket å fjerne, som de nå vil rane ungdom for med både glede og selvfølgelighet, under dekke av smittevern.

Tiden til de unge og feststemte blir stjålet av inngrodde karrierefolk som alltid har prioritert oppofrelse og nøkternhet foran det løsslupne og fandenivoldske. Folk som ikke benytter seg av tilbudene de forbyr, og for lengst har opplevd ungdomstiden de nå gruslegger for en hel generasjon.

Undertrykking av livet

De yngste har tilnærmet null risiko av å smittes, men skal fortsatt isoleres selv om de utsatte gruppene er vaksinert. Noen kronidioter har til og med foreslått å påby munnbind på skoler. De har fullstendig mistet forstanden.

Dette er en undertrykking av ungdom som sådan, av livet, av alt som er sprudlende og entusiastisk. For hva? For å beskytte de gamle, sies det, de døende og skrøpelige – den tilstanden som alle formynderne nærmer seg med stormskritt, den tilstanden mange av dem kanskje alltid har levd i.

Hva er vel en russetid, eller fadderuke, en festivalsesong, en 20-års-fest og andre uerstattelige opplevelser, når vi kan kverne ut et ekstra leveår på sykehjemmet?

Les også: Moralisme forkles som vitenskap

Flytt fordømmelsen dit den hører hjemme

Som om disse tingene står mot hverandre, som om et kreativt hode ikke kunne tenkt ut noen tiltak som isolerte de utsatte og ga livet tilbake til de unge og levende.

Nå er det på tide at den moralske fordømmelsen flyttes dit hvor den hører hjemme, over på de som saboterer livet til alle som nekter å la seg overmanne av panikkangst.

Presteskapet og deres disipler gjør ikke dette for å være solidariske, for å beskytte de svake og andre innholdsløse floskler – de tenker på seg selv og sin egen patologiske frykt, som de vil at hele samfunnet skal pleie for dem.

Og uansett, noen ekstra smittetilfeller kan være verdt det, det kan være å foretrekke, fremfor å drepe alt som gir livet mening.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
Trym Ruud

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er en av de få virkelig frie avisene i Norge. De dekker kunst, kultur og samfunn med integritet, uten å bøye seg for staten eller kommersielt press. De skriver ærlig, modig og ufiltrert, og gir rom til stemmer og kunstnere som ellers ikke blir sett. Det er derfor Subjekt vokser, og derfor jeg støtter dem.



Trym Ruud
Kunstner
Sarah Gaulin
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
Hedvig Montgomery

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi kultur og politikk trenger flere stemmer og plattformer i Norge. På Subjekt blir jeg orientert og irritert, opplyst og engasjert. Og kjeder meg i hvert fall ikke!



Hedvig Montgomery
Psykolog
Alexander Tenvik
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg er interessert i kultur, og fordi de har en stor bredde i dekningen sin.


Alexander Tenvik
Kunstner
Ari Bajgora
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har interessante og spennende vinklinger på aktuelle saker.


Ari Bajgora
Rapper
Hadle Bjuland

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er en avis som setter mangfold høyt, og som mener det. Subjekt våger å ta inn flere perspektiver.



Hadle Bjuland
Leder i KRFU
Snorre Klanderud
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er avisen som virkelig forstår samtiden. De er seriøse og lesverdige på kultur og politikk, men uten å bli jålete, sånn at alle kan være med og forstå den kompliserte virkeligheten.


Snorre Klanderud
Influenser
Mohammad Usman Rana
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen skiller seg ut med skarpe analyser, intellektuell friksjon, ekte meningsmangfold og mot til å stille spørsmål ved zeitgeist. Som muslimsk tenker har jeg opplevd slike medier som anti-islamske, men ikke Subjekt.


Mohammad Usman Rana
Muslimsk tenker
Adrian Eilertsen

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger flere aviser som står utenfor de store mediekonserne.



Adrian Eilertsen
King Skurk One
Agnes Moxnes
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
Anine Kierulf
– Mangfold i de redigerte medier er en demokratisk forutsetning. Jeg leser kulturavisen Subjekt fordi kulturkrig også er kultur. Anbefales særlig for folk med lavt blodtrykk.


Anine Kierulf
Jurist
Morten Traavik

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør der andre tier.



Morten Traavik
Kunstner
Ervin Kohn
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen publiserer tankevekkende innlegg i samfunnsdebatten, og fordi jeg bryr meg om de som leser avisen.


Ervin Kohn
Jødisk tenker
Susanne Kaluza

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi vi trenger mer, ikke mindre  kulturjournalistikk i Norge. Og så synes jeg det er viktig å følge med på tendenser, nyheter og meninger på tvers av det politiske spekteret, både saker jeg er enige i og saker jeg er uenige i.



Susanne Kaluza
Litteraturhussjef i Oslo
Amrit Kaur
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de utfordrer dagsordenen. Selv om jeg ikke alltid er enig, så er det forfriskende å lese meninger som utfordrer status quo.


Amrit Kaur
Leder i Rød ungdom
Mímir Kristjánsson
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
Asle Toje
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen er maktkritisk og uredd. Det er forfriskende.


Asle Toje
Nestleder i Nobelkomitéen
Simen Velle

– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å løfte prinsipielle debatter, og stå i dem når det stormer. Medie-Norge hadde vært fattigere uten Subjekts aktive bidrag til samfunnsdebatten.



Simen Velle
Leder i FPU
Trine Skei Grande
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Direktør i Forleggerforeningen
Anette Trettebergstuen
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen fyrer opp feeden min nesten ukentlig, og jeg må selvsagt følge med der det skjer. Og de skriver om kulturstoff andre har sluttet å dekke.


Anette Trettebergstuen
Stortingsrepresentant (AP)
Janne Wilberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar
Einar Øverenget
Jeg abonnerer på Subjekt fordi det inviterer meg til å tenke.


Einar Øverenget
Filosof
Benedikte Høgberg
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi det er viktig for meg personlig å lese et bredt spekter med nyheter og meninger for å gjøre de gode samfunnsanalysene.


Benedikte Høgberg