Det er særlig to uttalte grunner til at det sterkt statsfinansierte kulturlivet er kritisk til privat finansiering.
For det første frykter kulturlivet at et «jag» etter billettkjøperne vil svekke den kunstneriske kvaliteten. Påstanden er høyst diskutabel – også hvis man ser på hva den statsstøttede kunsten resulterer i.
For det andre er kulturlivet negativt innstilt til de såkalte oppdragsgivere i kunsten. Både sponsorer og filantroper må jo ha en eller annen skjult agenda. Kan kunstnere bevare sin autonomi og frihet, dersom de får pengene sine fra en privat aktør?
Derfor vil kulturlivet heller ha statlig finansiering, fordi den sies å slippe kunsten fri. Denne frigjøringen skal skje gjennom Kulturrådet, som ble opprettet for skape avstand mellom politikerne og kunstnerne.
Prinsippet om armlengdes avstand er i utgangspunktet en god demokratisk verdi, men det er diskutabelt om kunsten er best når den er demokratisk.
Ikke minst er den finslipte historien om «de onde private» og «de snille offentlige» blitt formidlet i årtier med stor unøyaktighet.
Når og hvordan ble kunstnere så vennligsinnede overfor idéen om én stor pengesekk forvaltet av noen svært få?
Statsstøttet kunst er ikke fri
I Sverige har de forsket på dette, og tallene er nedslående. Kulturanalys skriver i rapporten «Så fri är konsten» (2020) at hele halvparten av svenske kunstnere tilpasser seg politiske signaler for å få mer offentlig støtte.
Der, som her hjemme, er det opprettet et kunstfaglig råd mellom kunstnere og politikere.
Norge har siden nasjonsbyggingen motarbeidet politisk instruert kunst, og det er i utgangspunktet bra. Men om man med ett megafinansiert kulturråd og svært tause kvalitetskriterier får ønsket effekt, er sannelig usikkert.
Den konservative Barometern-redaktøren Martin Tunström mener at rapporten viser hvordan «armlengdes avstand»-prinsippet er en bløff.
«Budskap som ikke er ekte, men politisk framtvunget, kalles vanligvis propaganda», uttaler han til Subjekt.
Han fortsetter:
«Hvilken troverdighet får kunsten når den er betinget av inkludering LHBT-perspektiver?»
Det er ikke lenge siden Kulturrådet på sin årskonferanse lanserte en plan om å fokusere på klima og miljø. Hvilke signaler sender dette til kunstnerne som er i ferd med å skrive en prosjektfinansieringssøknad?
Undersøkelsen sier klart at «det foregår kulturpolitisk kontroll som påvirker, eller risikerer å påvirke, kunstnerisk frihet på en negativ måte».
Blant yngre kunstnere, dem under 44, er andelen ufrie og statsstøttede kunstnere enda høyere. Hele 60 prosent medgir å ha tilpasset det kunstneriske innholdet i søknader til statlige bidragsytere, og det «på en måte som ikke løfter den kunstneriske kvaliteten», står det i undersøkelsen.
Slike tilpasninger gjøres ifølge de sakkyndige til opplevde kriterier som søkerne tror er viktige i bedømmingen. Kulturanalys skriver at dette delvis henger sammen med hvordan myndighetene kommuniserer.
Privat støttet kunst er ikke ufri
Visste du at de helt private stiftelsene Sparebankstiftelsen DNB og Stiftelsen Fritt Ord til sammen støtter kulturlivet med nesten like mye som Kulturrådet hvert år?
Mange virker også å glemme at mange av de største kunstverkene som eies på norske nasjonale museer som Kode og Nasjonalmuseet én gang har vært privat eid og donert til det offentlige.
Kulturlivet hadde på langt nær vært det samme uten private bidragsytere, men på kulturfeltet har de fått et ufortjent skittent rykte.
Stiftelser er organisert slik at de ikke kan ta ut utbytte, og slik at de vanskelig kan drive med noe annet enn det som står i formålsparagrafen. Pengene som kommer herfra, er ikke nødvendigvis noe mer obligerende enn de som kommer fra Kulturrådet.
I tillegg til de mer åpenbare filantropene, har du også helkommersielle sponsorer. Blant dem har du ulik grad av ønske om «return of investment».
Er det sant at Equinor vil satse på talentene? At Canica vil gi tilbake til kulturlivet? At Kongsberg-gruppen vil skape et levende lokalmiljø?
Å være kritisk til dette er lettvint, men forbausende dumt i et kulturliv såpass sterkt finansiert av det offentlige. Private midler vil, i seg selv, gjøre kulturlivet mer uavhengig – når situasjonen er som den er. Det går ikke an å oppnå absolutt uavhengighet. Men hvis kulturlivet unngår å legger alle eggene i én kurv, vil det bli mindre avhengig av enkeltkilder.
Skitne penger?
Den overlegne holdningen til privat finansiering har ført til at stadig flere private kultursponsorer trekker seg.
Red Bull legger ned Red Bull Music Academy. Equinor satser ikke lenger på talentene. Og Kongsberg jazzfestivals utakknemlige «nei» til spons fra Kongsberg-gruppen gjorde festivalen bare enda mer utsatt.
Bevegelsen Stopp oljesponsing av norsk kulturliv har sett seg «lei» av at oljeselskaper sponser norsk kultur, og mener at «kulturen vår kan klare seg uten skitne penger.»
Men kan den egentlig det?
Det mest ironiske her er nemlig at Kulturrådet ikke er finansiert av «rene» penger. Pengene kommer i all hovedsak fra nettopp olje, våpen og fiskeoppdrett. Men så er de tvangsinnfordret av skattemyndighetene i tillegg.
Om det virkelig er renvasking kulturlivet frykter, så drar de ikke eksperimentet langt nok.
For ordens skyld: Subjekt er finansiert med støtte fra Fritt Ord, Kulturrådet og Medietilsynet. De står til sammen for omkring 20 prosent av Subjekts omsetning i 2021.
