Jeg hadde et innlegg i VG sist uke der jeg var provosert av debatten om det nye Munchmuseet.
Jeg har fått noen svar her i Subjekt og de vil jeg gjerne svare på.
Jeg har lyst til å starte med å takke kunstredaktør Una Mathisen Gjerde for innlegg i debatten om hvordan vi skal gjøre kunstinstitusjonene mer tilgjengelige. Jeg tror dere som leser Subjekt er de mest kunstinteresserte i landet, og det synes jeg er flott, men denne diskusjonen burde også gå i de større mediene. Det er et problem at 60 prosent av befolkningen ikke besøker museene.
Nok estetikk
Debatten om det nye Munchmuseet provoserte meg, ja. Ikke fordi byggets utseende fikk kritikk. Jeg har ikke noe behov for å forsvare byggets utseende. Men hvor mange ganger er det interessant å lese i mediene hva Morgenbladet-kommentator Gaute Brochmann mener om estetikken?
Det ble gitt veldig mye plass til hvordan bygget ser ut, og veldig liten plass til hvem museet skal være til for, og hvordan slike kunstinstitusjoner bør jobbe for å nå ut. Jeg påsto at bedreviterne blant kultureliten oppfører seg som om kunst skal være for de innvidde.
Jeg kritiserer ikke kunstnere, ei heller små institusjoner med få midler. Faktisk ser jeg flere små aktører som jobber hardt med å nå ut til de som ikke vanligvis opplever kunst. De jeg kritiserer er de med større definisjonsmakt i kunst- og kulturlivet. For eksempel de som bestemmer hvem kunst- og kulturinstitusjonene primært skal henvende seg til. De som bestemmer hva som er relevant. Om mediene som slipper til for få kommentatorer. Jeg tror ikke jeg trenger å nevne navn.
Jeg er enig med kunstredaktøren i at det neppe er lett å være kunstner eller å drive små kunstinstitusjoner. Jeg er enig i at situasjonen for kunstnere må bli bedre, og det jobber vi med. Vi har doblet kunstnerstipendene i årets forslag til budsjett til fem millioner, vi har også brukt mye penger på krisestipend under koronapandemien, som jeg opplever har truffet godt. Den totale rammen for tilskudd til kunst og kulturaktører har økt hvert år, og vi skal kjøpe inn kunst for 44 millioner det kommende året. Det totale kulturbudsjettet ligger på fire prosent av det totale kommunebudsjettet. Men også her må vi fortsette å gjøre mer.
Nye måter å invitere på
Lederen for Billedkunstnerne i Oslo og Akershus, Sebastian Makonnen Kjølaas, skriver også et innlegg i Subjekt hvor han mener at gode produksjonslokaler er et premiss for å få fram ny kunst, og at ateliersituasjonen er krevende. Det er jeg enig med ham i. Men også her har byrådet økt antall atelierer med 60 prosent på få år, selv om jeg deler bekymringen knyttet til Myntgata. Vi jobber nå med å se på andre kommunale lokaler som kan erstatte Myntgata og øke kapasiteten.
Det har kommet mange gode innspill til meg i kjølvannet av mitt innlegg. Det jeg derimot i for liten grad opplever blir debattert, er de normer og strukturer i kunst- og kulturlivet som gjør at en stor del av befolkningen ikke opplever at kunstinstitusjoner er til for dem.
Det er et faktum at 60 prosent av befolkningen ikke besøker kunstmuseer. De besøker heller ikke teatrene. Jeg aksepterer ikke premisset at noen bare ikke er interessert i kunst. Jeg mener kunst bør kunne oppleves av både folk flest og vanlige folk.
Jeg tror mange mennesker i byen vår opplever at kunst- og kultur er til for noen andre enn dem. Og kan du klandre dem? Jeg opplever at det er sosiale koder for hvordan man ter seg på museum eller teater, som det ikke er andre steder. Det er ofte et vanskelig språk som brukes når man omtaler kunst. Det er ikke mer midler til markedsføring som forandrer på dette, det er nye måter å invitere på.
