I dag tikket det inn en pressemelding om en prisvinnende kunstner som vi bare «måtte» skrive om.
Hvorfor?
Fordi hun «utmerker seg innen tverrkulturell kvinnerepresentasjon».
Tenk å utmerke seg innen tverrkulturell kvinnerepresentasjon.
Ordet på gata bare:
«Fy søren, hun er verdens beste kunstner! Assa, så du hudfargen hennes, eller? Så sykt annerledes. Utmerker seg. Og wow, kjønnet!»
Og for knapt en uke siden ringte presseagenten til et stort internasjonalt sosialt medium meg for å fortelle den gledelige nyheten om at de skulle dele ut penger til en innoverende gründerbedrift, «men pengene går ikke til en hvit mann, for å si det sånn».
Først trodde jeg at han ville ha meg til å søke, og jeg reagerte som vanlig kjepphøyt: Kan ikke jeg få konkurrere i den ordentlige ligaen? Må jeg konkurrere i en egen innvandrerliga?
Jeg tenkte «ellers takk, koloniherre», som jeg ofte gjør når jeg havner i diskusjon med velmenende antirasister.
Men utover det at jeg teknisk sett kvalifiserte til å søke, handlet ikke dette om meg. Han ville ha presseomtale av prosjektet. Som egentlig gjør det enda litt sykere.
At profesjonelle pressefolk vil ha publisitet rundt hvordan de dyrker dette narrativet sier en hel del om hvordan identitetspolitikken har etablert seg i samfunnet. Som om det var helt selvfølgelig og uproblematisk at lovprising, hedrende omtale og støtte til innovasjon nå skulle handle om melanin, og ikke disiplin.
Vi står overfor klimakrise og boligmangel – i krysspress – og for å løse slike problemer må vi støtte samfunnets dyktigste, mest talentfulle og grensesprengende individer – ikke hudfarger. Akkurat som i sporten: Det franske landslaget ser ikke ut som det gjør på grunn av «obligatorisk BIPOC-representasjon», men fordi at de gir blaffen i hvordan spillerne ser ut.
Det er heller ei kvotering som skal redde verden ut av koronapandemien.
Biontech- og Pfizer-gründer Uğur Şahin er blitt en av verdens rikeste. Bakgrunnen er flyktning, fra Tyrkia til Tyskland, og vi skal neppe takke identitetspolitikken for hans medisinske fremskritt for verden. Şahin «hater» faktisk å snakke om sin bakgrunn som flyktning, fordi han vil først og fremst være en medisiner. Han vil rett og slett ha seg frabedt å «utmerke seg innen tverrkulturell representasjon», han skal menge med de beste medisinerne som først og fremst driver verden fremover.
Et identitetspolitisk rammeverk kunne vært til hinder for Şahins fremskritt. Han ville kanskje hatt feil kjønn i en slik konkurransesituasjon hvor medisinske institusjoner heller skulle satse på representasjon, og ikke faget sitt, slik man gjør på kulturfeltet.
Hva skjer med kunsten under et slikt identitetspolitisk paradigme? Jeg tror vi er i ferd med å bevitne det allerede – hvor desorientert kunsten er blitt.
Gjennom det norske kulturlivets briller er fotball en harry konkurransesport, selv om den inspirerer og mobiliserer langt flere barn og unge enn hva kunsten gjør i dag. Fotballen er diskutabelt bedre på nesten alle områder kunsten erklærer som sin samfunnsfunksjon.
Kan man lære av hvordan fotballen har satset på talentene, så å si kompromissløst, og faktisk forvente 1) mer imponerende prestasjon (uttrykk), 2) større opplevelser (inntrykk), 3) større oppslutning (deltakelse), 4) bredere rekruttering (mangfold), 5) større egeninntekter (uavhengighet), og så videre?
Jeg tror faktisk det.
I Kulturrådet kan det se ut til at de bruker minst like mye tid på å telle hudfargerepresentanter som de gjør på å dyrke disiplinen. Slik vil de alltid henge etter.
Denne typen mangfold har jeg også advart mot, da det egentlig bare er snakk om en optisk illusjon: mange hudfarger og kroppsfasonger, ja, men hva skal vi med det, når alle sammen er helt enige?
Lite er så ideologisk konformt som kulturlivet. Men det er i meningsmangfoldet samfunnet utvikler seg. På idéenes slagmark, hvor idéene konfronterer og skjerper hverandre i fri meningsbrytning. Men så er det – ironisk nok, eller bare ikke – på kulturfeltet at sansen for scenenekt er størst.
Nå er det i stedet blitt hedersfylt å inndele mennesker i grupper, som om menneskers hudfarger sier noe om hvem de er og hva de står for. Mange vil nok kjenne på at å bryte med disse rekkene er tungt, og jeg har selv erfart det. Dette gjeldende blikket på identitet er en tvangstrøye for dem som vil dyrke seg selv som myndige mennesker – helt utenfor forventningene mange har til dem som minoritetsmennesker som i beste fall kan få utmerke seg i å være … tverrkulturelle kvinnerepresentanter.
Vi ser at identitetspolitikken har etablert seg som rådende verdensanskuelse i vesten når de største selskapene helt uhemmet og selvuttalt vil posisjonere seg ved å støtte innovasjon der hudfarge er det gjeldende kriteriet.
Er jeg bare født i feil tid?
I så fall håper jeg at jeg er forut.
Liker du Subjekt? Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
