«Først mat, så moral», sier Bertol Brecht i «Tolvskillingsoperaen». Anette Trettebergstuen, Jonas Gahr Støre og regjeringen snur dette på hodet for kulturbransjen og mener at vi skal ta moralen først, etterpå skal vi få mat. Kulturbransjen kan etter deres mening klare seg uten mat så lenge vi er solidariske med de som ikke vil vaksinere seg.
Trettebergstuen setter så strenge begrensninger på teatrene og konsertene at det i praksis er veldig vanskelig å tjene penger. Og jo, støtteordningene og stimuleringene har kommet, men kom de i tide, og traff de?
Ikke lenger uvisshet
Trettebergstuen kritiserte med rette Abid Raja for dårlig håndtering av økonomien for kulturbransjen under starten av pandemien. Men mye har skjedd siden 12. mars 2020. Da visste vi ikke konsekvensene av overbelastede sykehus. Vi visste heller ikke at det ville komme en vaksine som fungerte. Nå vet vi det.
Det problematiske er at Trettebergstuen satt med fasiten da hun tiltrådte som kulturminister. Men det virker ikke som hun forstår hva en ny nedstengning vil bety, selv om hun vet hvor mye bransjen allerede har blødd. Og det er åpenbart at hun ikke hadde planene klare da hun og Støre nylig begrenset antall publikummere til 50 personer. Det kom tydeligvis overraskende på henne at det kunne komme en ny mutasjon, selv om vi har hatt flere underveis.
Solidaritet, men med hvem?
Raymond Johansens stemme lyder på T-banevognene i Oslo: «Ta på munnbind, vi gjør dette for Oslo». Men for hvilket Oslo gjør vi dette? Hvem skal vi være solidariske med? Vaksinevegrerne?
Støre sier i Aftenposten 16. desember at «koronapass vil føre til at flere mennesker møtes. Og det er stikk i strid med regjeringens mål om å begrense antall kontakter». Frilansmusikere og -teaterkunstnere lever av at folk samles. Institusjonsteatrene har sin støtte, men i konsert- og privatteaterbransjen må mange samles for at bransjen skal klare seg. Dette vil ikke Støre.
Jo da, noe blir kompensert, men ikke nok. Og etter over halvannet år med restriksjoner og nedstengning vet vi at mange færre går i teater og på konsert, særlig det voksne publikummet. Dette vet regjeringen også, men vil heller ofre frilanskunstnerne enn å kreve koronapass. Koronapass brukes i mange land, men i Norge skal vi unngå å treffe hverandre for å være solidariske med de som ikke vil vaksinere seg.
Vaksinenekterne
Vi vet at noen ikke vil ta vaksinene. Ut ifra det man kan lese seg til utgjør disse en vesentlig del av de sykehusinnlagte. Vaksinevegrerne krever frihet til å ikke ta vaksinen, men resten av folkets frihet begrenses. Kulturnæringen, frilanskunstnerne, julekonsertene og restaurantene skal altså være solidariske med vaksinevegrerne, og stenge ned.
Scenekunstnere, inkludert frilansscenekunstnere, er gjerne solidariske så lenge det er en vettug grunn til det. Men etter den første lange nedstengningen, og etter LOs teaterstreik i høst (hvor frilanserne skulle være solidariske med fast ansattes pensjon, der frilanserne ville komme dårligere ut enn før), så er solidariteten helt tynnslitt. Enda mer tynnslitt blir den når kulturministeren ikke har støtteordningene klare på nedstengningstidspunktet.
Kunstnere er ikke vanlige folk. Kunstnerne er de uvanlige. De er ofte ikke fast ansatte. Mange lever av en lappeteppeøkonomi satt sammen av mange ulike arbeids- og oppdragsgivere. De kan være en kombinasjon av selvstendig næringsdrivende og lønnsmottakere, enkeltmannsforetak og så videre.
Lær av Brecht, Trettebergstuen
Mange scenekunstnere ønsket Trettebergstuen varmt velkommen som kulturminister. En minister som snakket med kunnskap om kunsten, og som forstod kunstnernes kår. Med håndteringen av den nye nedstengningen har konsert- og teaterbransjen mistet noe av denne tilliten til henne.
For tiden spilles Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teatret. Jeg håper Trettebergstuen lytter ekstra godt når hun hører Brechts «Først mat, så moral».
