Den 20. januar kom kulturminister Anette Trettebergstuen med det hun trodde skulle være en gladnyhet til bransjen. Hun lettet litt på begrensningene i kulturlivet. Hun hadde bestilt en ny anbefaling fra helsemyndighetene tre dager i forveien, etter at kulturlivet varslet en stor demonstrasjon foran Stortinget.
Men bransjen jublet ikke. Et strupetak er fortsatt et strupetak, selv om du løsner det litt.
Det kan virke som om politikerne er i ferd med å gli inn i en vane der tiltak er en del av normalen. Men normalen er å ikke ha tiltak. Når Trettebergstuen setter seg ned for å vurdere smittevernet bør ikke utgangspunktet være «hvilke tiltak er rimelige nå», utgangspunktet bør være å ikke ha noen. Tiltak må innføres med største forsiktighet.
Et eksempel er makstaket. Flere kulturaktører har bedt om at de selv får vurdere forsvarlig maksantall, på lik linje med for eksempel butikker og treningssentre. Da vil maksantallet variere med størrelsen på lokalet. I stedet skjøv regjeringen grensen oppover.
Men det er ingen grunn til at en kulturinstitusjon skal behandles annerledes enn for eksempel en butikk. Snarere tvert i mot. Museer, konsertsaler og så videre har langt større mulighet til å for eksempel opprettholde avstand eller spore smitte enn de fleste andre. Dette gjenspeiles i den lave smitten som kan spores tilbake til kulturlivet.
Da Trettebergstuen ble kulturminister var forventningene høye. Endelig en kulturminister som virkelig forsto bransjen. Men ingenting påvirker kulturbransjen så mye som smitteverntiltak, og der har Trettebergstuen vært til forveksling lik sin forgjenger.
Men grunnlaget for tiltakene blir stadig mindre.
Omikronvarianten har 69 prosent lavere sannsynlighet for innleggelse enn tidligere koronavirusvarianter, ifølge FHI. Omikron har også 90 prosent lavere dødelighet, ifølge CDC. Vi snakker altså om en virusvariant med 90 prosent lavere dødelighet enn varianten som allerede var mindre dødelig enn sesonginfluensa. Den dominerende koronavarianten er altså til å leve med, om vi sammenligner med den mer dødelige influensasesongen. Den var en del av normalen frem til 2020.
Tiltakene som har blitt innført i Norge betyr en betydelig endring av hverdagen vår. Det innebærer også alvorlige begrensninger på kulturbransjen.
Hva som er målet med tiltakene er også uklart.
Et problem med begrensningene på kulturlivet er at de ikke har noe mål. Jo, tenker du kanskje, målet er å kontrollere viruset. Men å kontrollere viruset er ikke et mål, det er en prosess. Så alvorlige tiltak som dette bør innføres unntaksvis, men er nå i ferd med å bli den nye normalen.
Målstengene forskyves stadig: Vi må finne ut hva dette viruset er. Vi må ta vare på de svake. Vi må vente på vaksine. Vi må skjerme helsetjenesten. Vi må passe på kommunene og sykefraværet. Dette er legitime mål, men det er stadig nye mål.
Når man lager nye mål bør man også vurdere tiltakene på nytt. Det har ikke regjeringene gjort. De har innført mer eller mindre samme pakke med tiltak gjentatte ganger, med ulik grad. Og fordi tiltakene har blitt innført som pakker er det også umulig å vite hva som har effekt og ikke.
En politiker skal ikke bare innføre tiltak fra en faginstans. Det er Trettebergstuens ubehagelige jobb å veie for eksempel FHIs anbefalinger opp mot tilbakemeldingene fra kulturbransjen. Nå veier hun ingenting, hun gjør bare det helsemyndighetene sier. Da gjør hun ikke jobben sin.
