Det har aldri vært en tid i vår historie hvor fred har vært et naturlig utfall for morgendagen.
Europa har gang på gang blitt utfordret, og nå står vi foran et avgjørende historisk skille. Hvordan vi håndterer denne krisen vil legge grunnlaget for morgendagen, vi skriver historien og fremtiden.
Det er hjerteskjærende at våre verdier og integritet står for knefall da vi nå står på grensen til Ukraina og ser på hva en militærnasjon som Russland er villig til å gjøre med et annet land og folk i vår tid, med det mål å opprette nok en slavestat. Truslene ovenfor Finland og Sverige er allerede fremmet, om nasjonene skulle søke seg til Nato for å trygge sin befolkning og sine verdier er ikke deres nasjoner trygge for Russlands vrede.
Nasjonalstaten er hver enkelt borgers festning, vår felles oppgave er å beskytte denne festningen og dens verdier mot det som truer vår fremtid. Våre demokratiske verdier som ligger til grunn for flertallet av de Europeiske nasjonalstater gir oss en fellesinteresse i å verne om hverandre, tross vår individuelle uavhengighet. Nato har lagt de nødvendige organisatoriske rammene for et militært samarbeid, og det har fungert som forsvar. Likevel har det gjennom historien vært slik at vi som nasjoner har sett oss nødt til å ta ansvar som strekker seg utover disse rammene.
Vi står i en situasjon hvor det ikke lenger handler om hvem som er medlem av Nato eller ikke, nå handler konflikten om hvilke nasjoner som ønsker å dele vårt verdigrunnlag, men som nå nektes denne fremtiden. Det å gjemme seg bak Nato-samarbeidet er en luksus som utfordrer våre verdier, og prisen betaler enn så lenge kun våre medmennesker i Ukraina.
Vi risikerer nok en gang at historiebøkene igjen bevitner at Europa beskuer alt for lenge hvilken urett et folk utsettes for, fordi det å ta ansvar er krevende.
Skulle Russland klare å opprette nok en slavestat har vi ikke bare sett på at 44 millioner mennesker mister sin tilhørighet til Europa, sine demokratiske rettigheter og ikke minst sin egen festning. Vi har samtidig sett på at Russland styrker sin posisjon for videre ekspansjon med Ukrainas rike ressurser.
Å ikke anerkjenne denne trusselen er blåøyd all den tid vi vet at Russland har forsøkt å påvirke demokratiske valg i flere europeiske land og USA, vi vet at de har tatt livet av mennesker innenfor våre festninger og vi vet at de allerede har truet våre naboer. Dette er koordinerte angrep på våre samfunn, de vet eksakt hva de gjør.
Vår tid, hvor vi skal stå for de verdiene vi smykker oss med i festtaler, har kommet. Vi har har ikke råd til å se tilbake på hvordan vi lot Ukrainas president sammen med sitt folk sloss til siste åndedrag. Presidenten har de siste dagene stått frem som en sann leder, Europas ledere må nå stå frem sammen side ved side med han, slik at vi sammen kan stå frem med vår felles styrke og verdier.
3. mars svøper vi vår kommune med Ukrainas flagg, samtidig som vi stiller oss skulder ved skulder i solidaritet med folket som nå sloss for sitt hjem, sin familie, sin by, sitt land, deres festning.
Hvor lenge skal Europa se på at det brenner?
