Psykologspesialist Silje Schevig spør seg hvorfor det som i utgangspunktet er høyt kvalifiserte vaksineeksperter som påpeker at Covid-vaksinene ikke holder mål, blir fjernet fra Twitter, Youtube og Wikipedia.
Dette er et høyst pertinent spørsmål, fordi bakmennene til vaksinen bekrefter påstanden, fordi tunge aktører, slik som UK Health Security Agency gjør det samme, fordi vaksinasjonsgraden er proporsjonal med dødsraten, fordi erstatningssakene hoper seg opp og fordi forsikringsselskapene rapporterer om sterkt økende overdødelighet etter at vaksinasjonsprogrammene startet.
Dødeligheten var altså normal under hele koronapandemien, før vaksinene ble introdusert.
Schevig ønsker derfor en åpen debatt om vaksinasjonsprogrammene, og stiller spørsmål ved hvorfor Dr. Robert Malone, en av mennene som var med på å utvikle mRNA-teknologien, skal «sensureres».
Vaaglands personangrep på Schevig
Dette kritiserer Einar Vaagland. I Subjekt skriver han at «[v]aksinedebatten hører ikke hjemme i avisen». Han mener at personer «av Robert Malones kaliber» bør «holdes ute av debatten» fordi de ikke er i takt med resten av det vitenskapelige miljøet, og fordi de mangler «tillit til myndighetene».
Så hva er Vaaglands motargumenter?
Egentlig ingenting, fordi han serverer bare en rekke non-argumentative argumenter, slik som at psykolog Schevig lider av «feiloppfatninger», at hun er en «antivakser», at hun ikke forstår «forutsetningene for å vurdere vitenskapelig språk og statistisk usikkerhet», og at hun «mangler grep om de mest grunnleggende fysiske fakta».
Vaagland begrunner ikke hvorfor han deler ut disse karakteristikkene, av gode grunner går jeg ut fra, fordi Schevig har fullført profesjonsstudiet i psykologi, hvor inntakskravene er knallharde og hvor du ikke kommer særlig langt uten å forstå nettopp vitenskapelige arbeidsmetoder.
Fikk rett 76 år senere
Vaaglands løsning er å begrense debatten til «fagfellevurderte tidsskrifter».
Problemet med Vaaglands forslag er at fagfellevurderte tidsskrifter ikke fungerer som debattfora. De publiserer artikler som beskriver resultater av forsøk eller litteraturstudier, riktignok med referanse til beslektede artikler og hvor uenighet kan oppstå, men det er ingen debattarena som sådan.
Forskere debatterer seg i mellom, ja, men dette er en debatt som skjer i korridorene og ikke i det offentlige rom, for der er det politikere og journalister som regjerer. Forskning styres i dag av forskningspolitikere, hvor de viktigste faglige spørsmålene er avgjort lenge før de blir publisert.
Vaaglands oppfatning av forskning er imidlertid typisk for journalister og politikere, som mener at forskning skal være konsensusbasert, og at flertallet derfor alltid har rett. Men dette har ingenting med vitenskap å gjøre, det er bare en politisk idé som politikere i nyere tid har påført vitenskapen.
I gamle dager var det ikke slik. Da kunne viktige forskningsspørsmål åpent bli debattert i avisene i flere tiår før de ble avgjort. Et eksempel på dette er Einstein-Bohr-debatten-som startet i 1905, men som først ble avgjort i 1981 etter et praktfullt eksperiment utført av Alain Aspect i Paris.
Under dagens regime ville denne debatten antakelig ha blitt avgjort allerede i 1905 gjennom politiske direktiver, støttet av journalister av Vaaglands kaliber. Einstein var nemlig på dette tidspunktet helt alene om sine påstander. Dermed hadde heller ikke Bohr og Aspect senere kommet på banen, og verden ville ha vært uten kvantemekanikken og alt det som følger av den, slik som mobiltelefoner og Internett, og Vaagland ville ha vært henvist til en bakelitt-telefon med dreieskive og morsesignaler.
Og det kunne kanskje ha vært like greit.
Tro til regjeringen
Men det legitimerer et nytt spørsmål; hvem er alle disse Vaagland-typene, som faktisk ønsker seg slike tilstander, og hvilke motiver har de?
Det lille jeg vet om Vaagland er at han titulerer seg som «datadoktor» og at han er medlem av Arbeiderpartiet, men han er så vidt jeg kan forstå ikke naturvitenskapsmann, og han burde derfor ha vært litt mer ydmyk når han snakker om naturvitenskapene. Men det er han ikke, så hvor henter han autoriteten sin fra?
Jeg tror Vaagland gir oss svaret når han skriver at «[h]eldigvis har nordmenn høy tillit til myndighetene». Vaagland er altså regimetro. Her ligger antakelig Vaaglands umulig høye selvtillit i et fag han etter alt å dømme kan ingenting om, og det forklarer Vaaglands nesegruse lojalitet til Regjeringen og FHI.
Vaagland synes Schevigs forsvar av Malone er «urovekkende», men jeg synes Vaaglands forsvar av FHI er mer urovekkende.
Malone har tross alt ikke gjort noen annen forbrytelse enn å uttrykke forsiktig skepsis til den vaksinen han selv både har tatt og har vært med på å utvikle. For Vaagland burde det være mer nærliggende å se på FHIs håndtering av svineinfluensaen i 2009 og sladding av rapporter om Covid-vaksinen, men da ryker også bildet av Vaagland som Regjeringstro lokalpolitiker.
