Han er kulturredaktør i Morgenbladet. Ellefsen inntok denne mektige rollen i 2024, etter mange år som avisens bokansvarlig.
Ellefsen er ellers kjent som en av landets fremste lesehester, og har tidligere skrevet artikler og anmeldelser for Vinduet, Vagant og Prosopopeia, i tillegg til Morgenbladet. De siste årene har han stadig hyppigere skrevet egne kommentarer på Morgenbladet.no, også om andre ting enn bøker. Og det gjør han med bravur. Ellefsen sparker i mange retninger, og er ikke fremmed for grandiose ideer som å lansere et åtte siders «Manifest for en ny kulturpolitikk».
I 2014 kåret Norsk kritikerlag ham til «Årets litteraturkritiker», og i 2016 vant han Arne Hestenes’ journalistpris. To år etter det tok han steget frem og ga ut sin egen bok, «Imot døden». Boken fikk det glatte lag og terningkast 1 av avisen Natt og dag, som ett år senere gikk konkurs, uten at vi tror Ellefsen felte noen tårer over det.
Bernhard Ellefsen har flere ganger startet brennbare litteraturdebatter, som da han i 2020 gikk hardt ut mot Merete Røsvik, den gang redaktør i tidsskriftet Prosa, for at hun refuserte en allerede bestilt anmeldelse av Halvor Foslis bok «Mot nasjonalt sammenbrudd» (2019): «En redaktør kan ikke spare seg selv og andre for ubehag», uttalte Ellefsen den gang, et standpunkt som har stått seg godt. Nå er han selv redaktør, og han er ikke redd for å tråkke folk på tærne.
Det ble tydelig i år. Ellefsen markerte seg som en av få som nekter å la seg rive med av den nasjonale begeistringen. Han gikk hardt ut mot den nærmest unisone hyllesten av Joachim Triers «Affeksjonsverdi», til tross for filmens Oscar-suksess, og argumenterte for at det ikke er noen nasjonal plikt å juble over kunst bare fordi resten av verden gjør det. I tillegg proklamerte han at Norge ikke kom til å spille VM i USA. Det var ikke noe han argumenterte for, men nærmest slo fast. Selvsagt, og heldigvis, var dette ønsketenkning. Av det merkelige slaget.
