Mehmet Kaan Inan (H) er byråd for kultur og næring i Oslo. Det gjør ham til den viktigste lokalpolitikeren i norsk kulturliv.
Ingen annen kommune bruker mer penger på kultur. Ingen annen kommune eier flere kulturinstitusjoner. Og ingen annen kommune har flere kunstnere som står i kø utenfor rådhusdøren med lua i hånda.
Inan overtok jobben etter Anita Leirvik North, som rakk å gjøre seg upopulær i deler av kulturfeltet med kuttene til Oslo nye teater. Dermed overtok han ikke bare kulturbudsjettet, men også ansvaret for en av de mest betente kulturpolitiske konfliktene i hovedstaden.
Én konflikt han imidlertid legger en demper på, er om det såkalte «Vestkantbyrådet». Lenge var ingen fra østkanten inkludert, men nå bringer Inan mangfold til maktens korridorer: «En stor ære for en gutt fra Mortensrud», uttalte han til Aftenposten. Men slike symboler er billige. Kulturfeltet kommer til å dømme ham etter budsjettene.
Etter sin inntreden i mars har han markert seg ved å ikke utelukke at neste leder av Munchmuseet kan bli en såkalt «suit», eller «blåruss», på norsk – altså en med tradisjonell leder- eller økonomibakgrunn fremfor en med bakgrunn fra kunstfeltet. En slik utnevnelse ville smakt perverst i mange kulturkretser, men det er ikke de som bestemmer, det er Inan.
Kulturbyråden avgjør hvem som får støtte, hvilke institusjoner som prioriteres og hvilke kulturkriger som får politiske vinnere og tapere. Nå er det Mehmet Kaan Inan som sitter med nøkkelen.
Makten ble synlig da flere krevde at byrådet skulle vise Norges VM-kamper på storskjerm. Inan fikk mye kritikk for å først ikke ønske å bruke skattepenger for en slik folkefest, før han frontet arrangementet som likevel ble en realitet takket være private sponsorer. Men selv om makten ble synlig, bidro ikke det til å gjøre Inan mer populær – tvert imot.
