Disse er nominert til Årets litteratur

«Barnet er som skåret ut av tung silke» av Ingvild Lothe på Kolon forlag

Siden hun debuterte med den lille diktblekka «Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø» i 2015, har poet og romanforfatter Ingvild Lothe vært et synlig navn i den norske samtidslitteraturen. Hun har ikke gitt ut så mange bøker, men de har alle gjort seg bemerket. Ikke minst gjelder det årets «Barnet er som skåret ut av tung silke».

Lothe leverer elegant og ekte poesi om fruktbarhet og morskap. På overflaten er diktene så enkle og sjarmerende at de kan minne om instapoesi, men de er altfor vemodige og presise til å bli avfeid som bare det. Det vakreste ved boken er hvordan det moderlig omsorgsfulle og det moderlig nevrotiske blir viklet sammen.

«Blodbank» av Sarah Zahid på Flamme forlag

Norsk-pakistanske Sarah Zahid skriver poesi med forundret distanse og skarpt blikk. Hennes tredje diktbok handler om å vokse opp uten mor og med en alkoholisert far.

«Blodbank» er en trist, morsom og i det hele tatt svært god bok om å være forlatt og å føle seg alene. Boken handler også om å være sekulær muslim i Norge. Sarah og venninnene blir ikke bare seksualisert på eksotiserende vis, men også utsatt for rasisme. Istedenfor å fortelle om slike hendelser med en rettmessig harme – som ville ha vært forståelig, men forutsigbart – bærer blikket hennes preg av nysgjerrig distanse og et skarpt vidd.

«Doggerland» av Agnes Ravatn på Samlaget

Denne boken befester Ravatn som en av våre mest skarpsindige og lekne romanforfattere. Hun raljerer over bokbransjen, i en tid hvor litteraturen trues av kunstig intelligens og lavpannet kommers. Den utvidede familien Høst møtes for å sikre fremtiden til sitt tradisjonsrike forlag, men ender i bitter maktkamp. Gamle skjeletter forlater skapet i økende tempo, mens forfatteren blander underholdning med brennaktuell samfunnskritikk.

Blant kultursnobber og en klønete, innleid psykolog fremstår en digital språkmodell for barn som fornuftens stemme. I et isolert hotell på Vestlandet får vi sympati for den inngiftede hovedpersonen, selv om hun langt ifra er fri for synder. Et mystisk, nyskrevet manus utløser en kjedereaksjon av avsløringer og vendepunkter, som ender i thrillerscener vi gjerne skulle sett på filmlerretet.

«Gater jeg har levd» av Nikolai Torgersen på Aschehoug

Denne selvbiografiske romanen dykker brutalt inn i skam og familiedrama. Livet i en søskenflokk med fattige og syke foreldre skildres befriende tragikomisk. Beinhard lojalitet ruster familien mot vold, panikkangst, alkoholisme, hjertefeil, kreft og skadedyr.

Nikolai Torgersen tar samtidens brutale gentrifisering av Oslo indre øst på kornet. Han avkler «middelklassemonsteret», som kaster skam over de opprinnelige beboerne med sitt regelstyrte liv. Uten sentimentalitet får han oss til å tenke over hull i velferdsstaten og barnevernets rolle for en gutt som for enhver pris vil forsvare foreldrene.

Forfatteren har doktorgrad i livets harde skole, men bokens essayistiske betraktninger om kunst kunne gått rett inn i Morgenbladet. Det gjør Torgersen til en unik stemme som treffer både høyt og lavt i det litterære Norge.

«Gjør Norge greit igjen» av Mímir Kristjánsson på Kagge forlag

En av våre mest folkekjære politikere kjenner ikke igjen landet sitt. Mímir mener Norge har blitt en markedsplass forkledd som velferdsstat, der selv offentlige sykehus må leke butikk. Med nådeløs satire avkler han et land som behandles som et premium-abonnement: Vil du ha helse, trygghet eller en strømregning som ikke gir deg hjerteinfarkt? Oppgrader!

Med personlige anekdoter klager Mímir vittigere enn de fleste sakprosaister, og han peker villigere på elefanter i rommet enn de fleste politikere. Han savner Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl og andre som bygde landet og ikke bare markedsførte det. Boken er et gnistrende og nådeløst kampskrift mot et Norge som har blitt mer marked, mindre menneskelig og langt mindre greit. Samtidig er Rødt-politikeren rørende optimistisk på vanlige folks vegne.

«Nerdrum som oppdrager» av Einar Duenger Bøhn på Cappelen Damm

Odd Nerdrum er en av de mest fascinerende og splittende kunstnerne vi har i Norge. Å skulle fortelle hans kunstneriske historie er ingen lett oppgave. Einar Duenger Bøhn ser dog ut til å ha tatt nettopp denne oppgaven fatt med smittende entusiasme. Og det er noe unektelig sjarmerende ved å vise genuin begeistring i dagens kunstlandskap.

Bøhn argumenterer helhjertet for at det er noe objektivt bra med det Nerdrum skaper. Eller nei, ikke bare bra: genialt! Si hva du vil, men det er et modig standpunkt å ta i dagens Kunst-Norge. I tillegg utforsker professoren en rekke filosofiske spørsmål rundt kitsch, klassisisme og kunst, gjerne med et historisk perspektiv. «Nerdrum som oppdrager» er både ambisiøs og distinktivt utrendy – heldigvis.