Disse er nominert til årets kunstner 2019

Anders Holen

Skulptør Anders Holen (f. 1986) har hatt et godt år. Han var blant annet utstilt på Astrup Fearnley Museet, hvor han skilte seg ut som et av høydepunktene, ifølge vår egne anmelder. Her ble han også håndplukket av kunstmésen Christian Ringnes.

Skulpturene hans vekter gjerne mellom det klassiske og den moderne konsumkulturen, høykultur og lavkultur. Blandingen skaper ofte en følelse av ubehag, men også dyp fascinasjon. Detaljene er mange, og det er alltid nye referanser å avdekke, så man gjerne blir stående, forundrende, i flere minutter. Det høres kanskje lite ut, men forskningen sier tross alt at folk sjeldent bruker mer enn bare et par sekunder foran hvert kunstverk i en utstilling.

Særlig husker vi det som minnet om dekonstruerte renessanseskulpturer i Astrup Fearnley-museets store satsning tidligere i år. Men vi glemmer heller ikke den forlokkende, men også til dels avskrekkende utstillingen hans på Kunstnerforbundet, «Doom Loop», hvor han med en rekke skulpturelle uttrykk tok oss med på en utforskning av temaene tilblivelse, utryddelse og gjenoppstandelse i det som opplevdes som en skattekiste av detaljer og underliggende referanser.

De naive

De naive har blitt et kjent navn for mange. Gruppa, som består av Charlott Utzig (f. 1993), Julie Moviken (f. 1992) og Harald Beharie (f. 1992), har gjort seg synlige med en rekke nyskapende performancer både inne i kunstgallerier og ute i gatene. Det er umulig å ikke bli glad av deres lekne tilnærming til dansekunsten, som bryter ned forutinntatte ideer om hva samtidsdans og performance er og kan være.

De naive er en kunstnergruppe som åpner dansekunst og performance til et format som alle kan like, med en lett, morsom og tilgjengelig holdning. De er ikke redde for å ta politiske standpunkt, men arbeidet blir aldri unødvendig provoserende eller politisk, men har heller en satirisk undertone som gir betrakterne rom for å reflektere selv.

De er også et eksempel på noen få kunstnere som fungerer veldig godt med formatet på Instagram, hvor de har bygd seg opp en solid følgerskare langt utenfor sin egen vennekrets. De har vært med i musikkvideoer, danset på flere festivaler og opptrådt på utstillinger som et tilleggsverk, men aldri for å dominere eller latterliggjøre andre, og likevel uten å bli popstjernens rekvisitter, snarere et eget kunstnerisk produkt som alltid taler for seg selv.

Frida Orupabo

Det er ikke mange år siden den selvlærte kunstneren Frida Orupabo (f. 1986) ble oppdaget av den amerikanske kunstneren Arthur Jafa, og siden den gang kan man trygt si at det bare har gått oppover. Det som startet som en fritidssyssel ble i år vist på hovedutstillingen under Veneziabiennalen, noe som er første gang siden 2011 for en norsk kunstner.

Orupabos deformerte, forvridde og konfronterende papirkollasjer har mildt sagt bergtatt både den norske og den internasjonale kunstverden. Arbeidene bygger på endeløst arkiv av fotografier og klipp som omhandler ontologien av svarthet, og preges også av en personlig undersøkelse av svarthet i et fortrinnsvis hvitt land. Kollasjene tar opp tematikk som identitet, rase, historie og seksualitet, og har i følge Subjekts anmelder «et paradoksalt bakteppe som er slående», som skrev om Orupabos utstilling «Medicine for a Nightmare» som ble vist på Kunstnernes hus tidligere i år.

Ramona Salo Myrseth

Ramona Salo Myrseth (f. 1991) har fått mye oppmerksomhet for sitt nyskapende klesdesign, hvor hun formidler samisk kultur på en nyskapende og inkluderende måte. Ved å dykke dypt ned i noe som står hennes hjerte nær, den samiske kulturen, og formidle dette gjennom et mer personlig og moderne uttrykk, tar hun avstand fra visuelle stereotypier og viser hvor variert og rik den samiske kulturen faktisk er. Dermed blir klærne hennes mer enn bare klær, men historiefortellinger som fortjener å bli hørt. 

Selv om hun er mest kjent som klesdesigner, jobber hun hele tiden i grenselandet mellom klær og kunst, hvor estetikken er dypt forankret i tekstilkunsten. På Akershus kunstsenter tidligere i høst, viste hun at arbeidene hennes fungerer like godt inne i gallerirommet, så vel som hengende på kropper, hvor hun også her knyttet tradisjonell samisk kultur opp mot hennes egne assosiasjoner fra barndommen, og på den måten formidlet et mer nyansert og komplekst bilde på hva samisk er.

Sigve Knutson

Sigve Knutson (f. 1991) har utvilsomt markert seg som et friskt pust på det norske kunstfeltet den siste tiden. Den unge kunstneren fra Lillesand arbeider innen kunsthåndverk, men beveger seg også mellom design og skulptur. Han er særlig opptatt av vår kreative forhistorie og søker etter koblinger mellom de gjenstandene som ble laget av mennesker for millioner av år siden, og det vi omgir oss med i dag. Hans intuitive måte å arbeide på, gjør at materialenes egenskaper råder, og legger dermed føringer for formen.

På samme måte som at han lar materialene styre utfallet, lar han også publikum bestemme innhold og mening. Arbeidene hans gir ofte møbelassiosiasjoner, noe Knutsen også tillater publikum å ta på alvor. Ligner skulpturen en stol, må man gjerne bruke den som en også.

Subjekts egne anmelder har beskrevet Knutsons kunst som «ujålete» og «herlig tilgjengelig», og det er nok også grunnen til at han har blitt en favoritt hos mange. Hans jordnære og upretensiøse tilnærming til eget virke skinner tydelig gjennom i arbeidene, og på så måte bryter han ned barrierer mellom kunst og design, men også kunst og publikum.