Subjektprisen 2019 deles ut på Røverstaden 17. desember.
Subjektprisen 2019

Disse er nominerte til årets utstilling

Nå kan du stemme og være med på å avgjøre hvem som får Subjektprisen 2019 for årets utstilling.
Saken er Subjektprisen 2019 deles ut på Røverstaden 17. desember. Avstemmingen stenger 10. desember, klokken 23.00.

I kategorien «Årets utstilling» har Subjekts redaksjon kommet frem til fem nominerte utstillinger i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Nå er det opp til våre lesere å avgjøre hvem som går av med Subjektprisen.

Stem på dine favoritter innen kunstkategorien (årets visningsrom, årets utstilling og årets kunstner) i skjemaet nederst i artikkelen.

Subjektprisen er delt i ni kategorier og deles ut ved prisutdelingsseremoni på Røverstaden i Oslo 17. desember.

Hannah Ryggen-triennalen «Nytt land» på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum er nominert til Subjektprisen 2019 i kategorien «Årets utstilling». (Foto: Dag-Arve Forbergskog.)

Hannah Ryggen-triennalen på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum

Hannah Ryggen-triennalen på Nordenfjeldske kunstindustrimuseum var virkelig et av av kunstårets høydepunkter. Museet, som ligger i Trondheim, har verdens største samling av kunsten til den eminente tekstilkunstneren Hannah Ryggen, og vier hvert tredje år til andre kunstnerskap i hennes navn, under Hannah Ryggen-triennalen. Vanligvis er store deler av Ryggen-samlingen på utlån, men i Hannah Ryggen-triennalen «hentes verkene hjem igjen», og settes i kontekst med samtidskunst fra den internasjonale kunstscenen.

Årets triennale, «Nytt land», var i alt en engasjerende presentasjon av en av våre aller største, og viste at de politiske aspektene ved kunsten hennes er like aktuelle den dag i dag. Gjennom tekstil, skulptur og film i store formater, utforsket seks samtidskunstnere vår kaotiske verden gjennom Ryggens øyne, og resultatet var både hardtslående og kompromissløst.

Høstutstillingen er nominert til Subjektprisen 2019 i kategorien «Årets utstilling». (Foto: Vegard Kleven).

Høstutstillingen på Kunstnernes hus

For første gang på flere år var det konsensus blant Norges kunstkritikere om at Høstutstillingen 2019 var bedre enn på lenge. Og ikke bare god sammenlignet med de mindre vellykkede utstillingene de foregående årene, men god i seg selv. Det er imponerende, når utstillingen skal skape helhet av «en kuratorisk umulighet» med oppunder 100 kunstverk.

Høstutstillingen viste et mangfold av uttrykksformer og tematikker, som på ulikt vis speilet samfunnet vi lever i. Gjennom hele utstillingen, var det vektlegging mellom det individuelle kunstneriske arbeidet og dets omgivelser, uten at sammensetning av arbeidene føltes unødvendig «matchet». Høstutstillingen viste oss heller hvordan subjektive ytringer kan heves mot en større sammenheng, og ble som et spennende bilde på våre kollektive erfaringer.

«Like Betzy» på Nordnorsk kunstmuseum er nominert til Subjektprisen 2019 i kategorien «Årets utstilling». (Foto: NNKM.)

«Like Betzy» på Nordnorsk kunstmuseum

«Vandalisme». «Skjending». «Krenking av det offentlige rom». Dette var noen av reaksjonene Nordnorsk kunstmuseum møtte med utstillingen «Like Betzy», som åpnet like før sommeren. Utstillingen ser den norske landskapsmaleren Betzy Akersloot-Berg (1850-1922) i lys av sine mannlige kollegaer, ved blant annet å feste midlertidige skilt og kasser, «som Betzy», på to mannlige statuer i Tromsø og en i Harstad.

Dette kuratoriske grepet, som var en forlengelse til utstillingen inne i museet, hadde som hensikt å sette fokuset på fraværet av kvinner i historien (i Tromsø finnes det ingen statuer av navngitte kvinner). Det er også tatt tydelige grep for å vise kjønnsskjevheter inne i selve utstillingen, hvor de spør seg hvorfor Bezty ble glemt til tross for like stor suksess og reisevirksomhet som sine mannlige samtidige.

 Å «vandalisere» statuer av Roald Amundsen og Carl Gustav Fleisher gikk ikke ubemerket hen, og kommentarfeltene kokte over av sinne hos flere. Det gikk så langt at de som kalte utstillingen for vandalisme, tydde til voldelige aksjoner hvor de vandaliserte formidlingsgrepene rundt omkring i Troms.

Reaksjonene var nok til dels forventet av Nordnorsk kunstmuseum, som var rask på ballen med innlegg i avisa og kuratorsamtaler for å begrunne handlingene sine. Her viste de at dette på ingen måte var en handling som var dårlig gjennomtenkt, men heller både upopulære og modige valg for å løfte betimelige spørsmål som fortsatt har stor relevans den dag i dag.

Utstillingene «I oss verdener» og «Det eksperimentelle selvet. Edvard Munchs fotografier» er nominert til Subjektprisen 2019 i kategorien «Årets utstilling». (Foto: Dag Fosse/Kode.)

Munch-utstillingene på Kode

«Edvard Munch ville trolig likt seg aller best utstilt her på Kode», konkluderte vår anmelder, etter å ha sett de to Munch-utstillingene «I oss verdener» og «Det eksperimentelle selvet. Edvard Munchs fotografier» på Kode i Bergen. Det er ikke en lett oppgave å kaste nytt lys over en kunstner som Edvard Munch – en oppgave Munchmuseet jobber med året rundt. Derfor kom det kanskje litt overraskende på oss at den som klarte jobben best i år, var Kode i Bergen.

Ved å presentere Munch i et nytt og mer eksperimentelt format, evnet Kode å rokke ved gamle fortolkninger av kunstnerens mest sentrale verk. Presentasjonen var en av de sjeldne, med et omfattende utvalg av bildemateriale som muliggjorde en helhetlig visning av Munchs kunstneriske virke, både tematisk og stil- og håndverksmessig. Ved å legge fokus på en helhetlig formidling heller enn en kronologisk fortelling, kombinert med en fantastisk scenografi som spilte på Munchs egne estetikk, åpnet Kode for nye tolkninger av et fra før av overtolket kunstnerskap.

Utstillingen «Rising tide» av Jana Winderen på Kunstnernes hus er nominert til Subjektprisen 2019 i kategorien «Årets utstilling». (Foto: Kunstnernes hus.)

«Rising tide» av Jana Winderen på Kunstnernes hus

Men sin fantastiske evne til å utfordre sansene våre, dro lydkunstner Jana Winderen oss med inn i et dypdykk i landskapene under overflaten i utstillingen «Rising tide» på Kunstnernes hus.

Bokstavelig talt. Utstillingen besto av en massiv 30-kanals lydinstallasjon som formet rommet i en konsert av melodiske komposisjoner, som omfavnet lytteren med en herlig ro. Innbydende sitteplasser, hvor publikum kunne ta seg tid til en mer konsentrert lytting, gjorde det hele til en altoppslukende opplevelse som vi sent vil glemme.

Samtidig som Winderen utvider vår egen forståelse av hva det vil si å lytte, viser hun også til hvordan menneskelig støyforurensning påvirker livet under vann. De fleste organismer er avhengig av å lytte til hverandre for å kunne navigere seg og kommunisere, og i arbeidene sine peker Winderen på hvordan vår interaksjon med disse miljøene er i ferd med å ødelegge dem, presentert i en imponerende omfattende og vellaget utstilling.