Når kunsten blir brukt til å hvitvaske penger og uetiske intensjoner

Natasha Marie Llorens mener det utgjør en stor risiko dersom kuratorer ikke er varsomme nok i de etiske utfordringene som følger med jobben.

– De etiske utfordringene jeg møter når jeg tar opp sosiale problemer i arbeidet mitt kommer an på kontekst, hvor pengene jeg arbeider med kommer fra og hvilke krefter og strukturer av sosialt hierarki som finnes på stedet, sier Natasha Marie Llorens.

Llorens arbeider som selvstendig kurator og skribent, basert i Marseilles og New York. Denne måneden er hun i Oslo, invitert av organisasjonen Praksis og Norsk Kuratorforening for å utvikle et såkalt «residency» — hvor hun holder seminarer, samtaler og forelesninger for en gruppe deltakere.

I år arrangeres residencyet for fjerde gang, med tittelen «Curating the social: Meet me at the empty centre». Her skal de undersøke etiske problemstillinger og kuratorens rolle i forbindelse med kunstprosjekter hvor andre mennesker er deltakende i utviklingen og realiseringen av prosjektet.

– Vi ønsker å bringe frem stemmer som styrker de eksisterende samtalene i den norske kulturscenen, og gjør dette blant annet gjennom samarbeid med lokale organisasjoner. Gjennom oppholdet håper vi at deltakerne blant annet blir utfordret med ulike perspektiver og ny kunnskap, som igjen kan skape endringer i tenkning, sier Nicholas John Jones, leder for Praksis.

Natasha Marie Llorens under et åpent foredrag om kuratorens rolle i sosial praksis, og etiske utfordringer. (Foto: Praksis.)                                                                                                                                                                                                                                                                               ‘

Inkludering og kontekst

Men hva er egentlig en kurator? Leder i Norsk Kuratorforening, Natalie Hope O’Donnel, forklarer at kuratoren er en som kontekstualiserer og formidler kunstverk gjennom utstillinger, tekster, forelesninger og debatter.

– Kuratoren er til stede i kunstneriske prosesser på tidlig stadium gjennom atelierbesøk og samtaler med kunstneren i utviklingen av nye kunstprosjekter. Kuratoren skal også utvikle infrastrukturer for kunstnere og muliggjøre, gjennom dialog og forhandling med kunstinstitusjoner, publikums møte med kunsten, sier hun.

Llorens, som er nettopp kurator,  har lenge arbeidet med et forskningsprosjekt kalt «Children of Violence», som presenterer kunstverk som synliggjør dagens former for sosial vold, som rasisme, homofobi, transfobi og fascistisk nasjonalisme. Hun mener kontekst er viktig når man tar opp sosiale problemer.

– De sosiale problemene som er mest presserende i Norge er for eksempel noen helt andre enn de som er mest presserende i New York eller i Marseilles, sier kuratoren.

– Som kurator må man også være sensitiv når det kommer til hvem som representeres og hvilke posisjoner som representeres. Vanligvis er ikke det et problem for meg i arbeidet med sosial vold, fordi de som er interessert i vold også er folk som er marginaliserte eller som opplever slik vold. Ikke-hvite mennesker, skeive, kvinner eller urfolk er de som er mest direkte påvirket av sosial vold, så de lager arbeider om det. Men i andre prosjekter er det veldig viktig å være bevisst på å inkludere alle i samtalen, og å delta aktivt i forskjellige grupper i kunstfeltet, for å bygge tillit og dybde.

Fra utstillingen Llorens kuraterte i visningsrommet til Zabludowicz-samlingen: Helene Kazan, Window no. 17, 2012. Installasjonsvisning. (Foto: The Zabludowicz Collection)                                                                                                                                                                                         ‘

Kunst som hvitvasker

– Du sier at du lett når ut til de som allerede er interessert i temaet, men hva med andre? Er det å nå ut til disse noe du tenker på i ditt arbeid?

– Mitt perspektiv er at publikumsutvikling bør skje på institusjonsnivå, fordi det er et enormt stort arbeid å nå ut til folk som ikke allerede er involvert. Jeg synes ikke vi skal legge ansvaret for både det som skjer både på innsiden av utstillingen og på utsiden bare på den selvstendige kuratoren, for det er umulig å klare. Derfor er mitt ansvar å velge å jobbe med institusjoner som anser publikumsutvikling som en essensiell del av det å støtte en selvstendig kurator.

Har du et eksempel på en utstilling du har endt opp med å ikke lage på grunn av etiske utfordringer?

– Jeg har aldri valgt å ikke gjøre en utstilling, men i 2012 kuraterte jeg en utstilling med Helga Just Christoffersen på Zabludowicz-samlingens visningssted i London, som jeg er usikker på om jeg ville gjort igjen, og som jeg har et ambivalent forhold til. Jeg lærte mye om hva man ikke skal gjøre, men institusjonen støttet ikke samtalen vi ønsket å skape, og pengene var onde, sier hun.

Og hvorfor var pengene «onde»? Llorens forklarer at galleriet er dedikert til en familiesamling, og at pengene som finansierer det hele i stor grad er tjent opp på uetisk vis, av faren til mannen som i dag eier kunstsamlingen.

– Min forståelse, som er delvis anekdotisk, er at mannen tjente deler av formuen sin ved å selge våpen til Sør-Afrika mens det var våpenembargo mot landet — altså i en tid hvor resten av verden anså det som uetisk å handle, særlig militært utstyr, med dem. Men det var en generasjon siden, og ting utvikler seg. Men sønnen, som eier samlingen nå, har tjent store penger på toppen av farens formue på å spekulere i eiendom, særlig i Las Vegas.

Llorens forklarer at hun endte opp med å føle at hun var med på å hvitvaske familiens penger ved å bruke dem til å lage en kunstutstilling.

– Og nettopp det er en av kunstens funksjoner i den globale kapitalismens kontekst — å bruke kunst for å knytte varemerket ditt til «høykultur», og dermed distansere deg fra hvordan du egentlig tjener pengene dine. Navnet Zabludowicz blir assosiert med kunstfilantropi i stedet for eiendomsspekulasjon. Dette er den eneste gangen jeg har blitt spurt om å gjøre et prosjekt i en kontekst som jeg synes har vært veldig etisk utfordrende.

Fra en av Llorens tidligere utstillinger: «City and City» installasjonsvisning, med Elizabeth Tubergen, Invert, 2016 og Dages Juvelier Keates, unfold into, 2016.                                                                                                                                                                                       ‘

– Alle bør ha en engasjert praksis

– Hvilken skade kan en utstilling gjøre hvis kuratoren ikke tar etiske spørsmål i betraktning?

– Jeg tenker at risikoen er enorm, fordi jeg tror på kunstens makt. Jeg arbeider etter idéen om at bilder gir oss noe å identifisere oss med, og derfor se nye sider ved oss selv, og dermed forandre oss. På den måten er utstillingen en overflate hvor vi organiserer bilder som folk kan bruke til å tenke annerledes. Derfor er det ekstremt viktig å gjøre dette forsiktig, hvis ikke begrenser man folks forestillingsevne. Og igjen, de forskjellige forestillingsevnene som slipper til i rommet betyr utrolig mye, dermed betyr det også mye hvem som har tilgang til rommet.

Mener du at kuratorer har et ansvar for å ta opp sosiale problemer?

– Ja, men jeg definerer sosiale problemer veldig bredt. Jeg mener at alle skal ha en engasjert praksis, men dette kan ta veldig mange forskjellige former. Vi har ikke et ansvar for å adressere bare konflikter. Jeg jobber for eksempel selv med et prosjekt om samtidsmaleri, og jeg anser ikke det arbeidet mindre politisk engasjert enn det jeg gjør rundt vold.

– Flere kuratorer og kunstnere jeg har intervjuet svarer nei på spørsmål om de mener at kunst kan ha innvirkning på politikken. Hva tenker du — som arbeider med temaer som sosial vold? Kan kunst bidra til forandring?

– Jeg mener at noen deler av kunstkonteksten er dypt radikal, og er rom hvor folk virkelig kan tenke rundt hvordan verden kan være annerledes. Kunst kan være rommet for folk som tenker dypt på strukturen rundt representasjon i dag, om hvordan bilder skapes, hvordan de sirkulerer, hvordan de skifter mening i ulike kontekster, hvordan vi ser verden og hvilken informasjon vi har tilgang til.

– Disse spørsmålene er sentrale for den politiske diskursen. Det er viktig at det finnes mennesker som dedikerer livene sine til å reflektere rundt bilder på en kompleks måte.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2017 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.