De som tar seg til rette

Hvem de tror at de er

De frekke. De arrogante. De viktige. De som «skal bare». De har det fra et sted. For selv om verden ikke har plass til at alle skal ta seg til rette, gjør vi i vesten alt vi kan for å promotere selvopphøyelse i alle kanaler, skriver Danby Choi.

De frekke «skal bare». Alltid med den største selvfølge, aldri med den minste tanke på andre, skriver Knut Olav Åmås i Aftenposten.

Hvem tror de at de er?

«Muligens er det deler av samfunnstilliten på mikroplan, i det hverdagslige, små, som er i ferd med å svekkes. Kanskje er det en personlig egoisme og hensynsløshet som får blomstre. Kan det være mangelen på folkeskikk fra sosiale medier som smitter over?» spør Fritt Ord-direktøren videre.

Det kan så klart være. Men vi må ikke glemme hva vi lærer barna våre.

Ikke bry deg om hva andre sier

Noen av de underligste moralene vi lærer barna våre her i vesten, har vi fra Hollywood. Vi videreformidler dem som om de er uskyldsrene:

«Vær deg selv». «Haters gonna hate». «Du er sterkere enn dem». «Ikke bry deg om hva de andre sier».

Det kan selvfølgelig være godt for enkelte i enkelte situasjoner, men se for deg at verdens nesten åtte milliarder mennesker skal leve etter dette verdisettet.

I en verden med ressursmangel, til den grad at vi trenger tre jordkloder for å fortsette produksjonen og konsumet vårt, lærer vi barna våre at de skal ta sin plass, gjerne naboens også.

Jeg tror at et gigantisk overskudd av «lev ut drømmen din»-holdningen fører til at stadig flere føler seg berettiget til å «bare skulle» på sivilt mikroplan.

Dette har blitt norske verdier. Norske verdier som vil inspirere samfunnet å bli en stor gjeng enkeltindivider, i stedet for å skape et samfunn der man vet at man skal dele begrensede ressurser med hverandre. Det fører med seg albuefekting i barkøene, og kappgang for å ta sitteplassene før noen andre i kollektivtrafikken. Man har bena på setene og blir generelt selvopptatte – alle de oppførselstrekkene som folk fra mer sosialdisiplinerte samfunn legger merke til når de besøker enten Oslo eller Hollywood.

Alternativt kunne man jo ha lært barna sine å styrke fellesskapet. «Ikke la din oppførsel gå utover andre». «Haters kan ha rett, så ta til deg hva andre sier om deg.» «Det er flere som står i kø her, ego.»

Reality i realiteten

Bare da jeg var yngre så vokste vi opp med japansk og sørkoreansk kollektivistisk moral i mye større grad. I det hele tatt brukte vi TV, men der var det et mangfold av importerte tegneserier for barn og ungdom. Både norske, svenske, amerikanske og mange japanske og sørkoreanske.

Nå er de ikke bare dubbet, men erstattet.

I mye mer tradisjonsrike og folkerike land som Japan og Sør-Korea er disiplin en mye viktigere faktor for å holde ro og orden over samfunnet. Kollektivismen ligger i blodet, og selv om mørkeblå politikk og en popkultur flagger frihet og selvstendighet der også i dag, har de mye lengre erfaring med å dele ressursene på mange flere – over mye lengre tid. Derfor står man pent i kø. Man er ikke viktigere enn sidemannen. Demonstrasjoner har massivt oppmøte.

Det er noe vakkert over det samstemte når koreanere bruker de brede fotgjengerovergangene i Seoul. Det er lett å skille ut en turist: Det er hun som ikke går i likt tempo med alle andre, og som ikke bruker høyre-regelen som fotgjenger. Han som går på rødt lys.

I Sør-Korea står den første som venter på bussen der man antar at bussen vil stoppe, og neste person steller seg rett bak, i motsetning til nordmenn som ofte venter på hver sin side av bussholdeplassen.

Man setter seg ved siden av en fremmed, ytterst på benken, fordi man for lengst vet at de sittende også står i kø. Man spiser ikke i kollektivtrafikken, og snakker lavt der det er folk.

På fulle metroer velger de unge å stå, selv om setene som er forbeholdt de eldre er ledige. Men i Oslo er det faktisk disse setene om opptas først, fordi de med god grunn er plassert nærmest inngangen, og fordi de ofte har størst plass.

At man merker en fremvekst blant de hensynsløse er kanskje ikke så rart, for morallæren vi ofte fikk fra kulturer i øst, kommer nå oftere fra vest.

Amerikansk frigjøring

Nå er det amerikansk frihetsmoral som gjelder i de aller fleste norske kanaler, og vi må snakke om hva slags verdier de skal fremme. Om markedet alene skal få styre – eller om redaktørene bør få utvikle program og dagsorden, med et ansvar.

Hadde markedet styrt alene, hadde alle i mediene vært hvite, pene og tynne. Det vet vi fordi at det stadig må regulering til for å presentere et mangfold på skjermen. Det bør ikke være nødvendig å gå inn på hvor viktig det er å ha et mangfold representert i mediene, men kan nevne at det motsatte bidrar til å skape parallellsamfunn.

Og når det uansvarlige markedet bestemmer, er det realitystjerner i konkurransemodus som inspirerer samfunnet. Da kan vi forvente mer hensynsløs oppførsel på sivilt mikroplan: Mer ljug, mer spill, mer «kom deg opp og fram». «Lanser en merkevare.» «Du er best med selvtillit.»

Dessuten har hip hop og rap regjert musikk-topplistene lengre enn noen annen sjanger noensinne. Her er verdiene de samme: Ikke bry deg om hva andre sier, vær deg selv!

En kritiker som setter ord på hvor usunt dette er, blir upopulær. Det blir raskt satire om at man ikke voldtar noen selv om rappere skryter av å ha voldtatt noen, og at man kan synge med. «Vi er jo ikke dumme».

Er nordmenn dumme?

En gang hadde jeg koreansk besøk i Oslo. Da hun så et skilt hvor det stod at man ikke skulle ha bena på setene på bussen, ble hun oppriktig nysgjerrig: Er man virkelig så dumme her?

Hun lurte på om nordmenn var så dumme at man lærte det for første gang, å ikke ha setene på bussen, når man leser det ved siden av setene.

Nei, så klart ikke, vi har jo hørt det før, men det er en påminnelse, svarte jeg.

Der stopper det opp, for begge må tenke. Må man virkelig minne hverandre på at det kommer et annet menneske for å sette seg der hvor jeg akkurat plasserte de skitne skoene mine? Og må man snart begynne å sette opp skilt for å minne folk på at man ikke skal snike?

Nei, vi vet jo at det er flere som bruker både setene og køene. Vi er jo ikke dumme. Vi bare driter i det. Haters gonna hate!

Les også: Til forsvar for de pedofile

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.