Ny utstilling på Astrup Fearnley Museet

Lizzie Fitch og Ryan Trecartin har totalforvandlet Astrup Fearnley Museet – og vi elsker det!

Tjuvholmen har fått en ny innendørs skulpturhage som må oppleves.

Lizzie Fitch (37) og Ryan Trecartin (37) har samarbeidet tett siden 2001, da de møttes på Rhode Island School of Design. Hver for seg, men først og fremst sammen, har de to kunstnerne blitt internasjonalt anerkjente, og er å regne som to av de mest toneangivende kunstnerne for 2010-tallet.

Denne våren inviterer Astrup Fearnley Museet til den mest omfattende visningen av Fitch og Trecartins skulpturer så langt. Det er den første utstillingen av kunstnerduoen i Skandinavia, men neppe den siste – og den tredje i museets Los Angeles-trilogi.

En multisensorisk opplevelse

Det første som slår oss i det vi går inn i Astrup Fearnley Museets utstillingssaler er lyden av autotunede stemmer som synger, lukten av høy og en mørk-lilla vegg, som skjuler museets første sal. Den åpne entréen som vanligvis gir total utsikt over muséets hovedsal ved inngangen, har blitt blokkert.

Foran denne veggen står tre skulpturer som består av kroppslige, sammenflettede former som utgjør absurde, menneskelignende figurer i surrealistiske positurer.

Her oppdager vi også høyet, som omringer en av skulpturene. Det er herlig merkelig og litt skummelt på én og samme tid. De minner oss om oss selv i de glemte timene på Roskilde: En av skulpturene ligger på et vraket telt.

Kunstnerpreget utstillignsdesign

Flere tusen kvadratmeter med utstillingsrom er dessuten teppelagt og de aller fleste overflatene er malt. Det virker med ett veldig hyggelig, her kan man faktisk sette seg ned og være med kunsten.

Utstillingen som helhet bærer preg av Fitch og Trecartins tydelige tilstedeværelse i planleggingen av utstillingens design. De har fått frie tøyler til å skape sitt eget univers i museet, hvilket gjør «Lizzie Fitch / Ryan Trecartin» til en multisensorisk opplevelse: Rekvisitter fra videoverkene har blitt møbler man kan sitte i, og utplasserte vibrerende skinnsofaer utfordrer opplevelsen av billedkunsten.

Samtiden satt på spissen i skulpturelle teatre

Det multisensoriske aspektet kommer kanskje sterkest fram i kunstnerduoens «skulpturelle teatre». Her forenes video- og installasjonskunst.

I disse hybridverkene befinner man seg i en slags kinosal, som samtidig også virker som en forlengelse av de ulike videoverkenes innhold. Filmrekvisitter har blitt både møbler og skulpturer.

I et av disse gesamtkunstverkene (allkunstverkene) finner man filmen «K-Corea INC.K» (2008) som er en parodisk og satirisk fremstilling av samtiden og senkapitelismen. Den gjør narr av verdens sjelløse individer i en globalisert markedsøkonomi. Filmen viser karakterer som er utkledd som hvite, blonde damer – som alle representerer hvert sitt foretak – og som har druknet i en bedriftskultur.

Karakterene snakker med et språk som er en absurd kombinasjon av økonomiske fagtermer og reality-tv-lingo, som man kjenner igjen fra The Kardashians og Svenske Hollywoodfruer. I filmen har de stadige «møter», men med total nachspiel-stemning, som forener arbeidsliv og fritid. Hvor besatte har vi blitt av næring og bedriftskultur?

Disse videoene bringer nye perspektiver til «meg, meg, meg»-samtiden. Ved å fremstille mennesker som enkeltpersonsforetak – totalforvirrede i hvordan man skal oppføre seg som mennesker, er vår tids mennesker heller blitt «kjøp meg, kjøp meg, kjøp meg». For med selgende retorikk skal de forskjellige karakterene argumentere for hvorfor mans tegne abonnement hos nettopp dem.

I et annet videoverk av Lizzie Fitch og Ryan Trecartin spiller voksne fiktive barn som går på audition for å bli adoptert av de beste mødrene. Det virker kanskje fjernt og surrealistisk, men Fitch og Trecartin får en heller til å tenke over hvor fjern og surrealistisk vår egen samtid er.

At rekvisitter fra videoene er blitt møbler og skulpturer i visningssalene forsterker opplevelsen og utvisker grensene mellom en selv og videoverket.

Tjuvholmens nye skulpturpark

Utover de skulpturelle teatrene i de mindre salene i andre etasje, har Fitch og Trecartin forvandlet Astrup Fearnley Museets hovedsal om til en skulpturpark. Veggene er malt blågrå, og gulvet er dekket av et beige teppe. Kunstnerne har tatt oss med til et dystopisk ørkenlandskap der menneskelignende skulpturer utformet i alt mellom frukt og plastikk visker ut grenser for kjønn og identitet.

Fitch og Trecartins skulpturer er, som deres videoverk, en kombinasjon av ulike referanser og materialer. De er satt sammen av ready-mades (ting kunstnerne har funnet rundt omkring) og egenproduserte gjenstander. Mange av skulpturene består dels av pappmasjé og dels av materialer som vi best kjenner som søppel.

Hovedsalen er full av skulpturer, og man kan bevege seg fritt rundt disse.

Teppegulvet inviterer til at man kan sette seg ned ved siden av skulpturene, og dermed bruke utstillingslokalet som en park. Et befriende grep, som gjør utstillingen langt hyggeligere enn mer tradisjonelle samtidskunstutstillinger.

Teknologiske utopier og dystopier

Fitch og Trecartins verk favner mange tema, men en fellesnevner er kunstnernes utforskning av hvordan fremveksten av ny teknologi påvirker menneskelige relasjoner og våre omgivelser. Dette gjør seg gjeldende både i flere skulpturene, og kommer særdeles tydelig frem i de «skulpturelle teatrene».

Selv om utstillingen primært oppleves som hysterisk og morsom, finnes et underliggende alvor. Hva er det egentlig som skjer når vi i økende grad retter vår oppmerksomhet mot skjermer i stede for å interagere med hverandre ansikt til ansikt?

Fitch og Trecartins verk besvarer ikke disse sprøsmålene, men skaper snarere en fysisk bro mellom den teknologiske og den fysiske verden. Det som ved første øyekast kan virke absurd og overdrevet, er kanskje ikke så urealistisk som vi tror.

Et postmoderne klimaks

Astrup Fearnley Museets «Lizzie Fitch / Ryan Trecartin» er et postmoderne klimaks uten sidestykke. Utstillingen er proppfull av ulike referanser og materialer, som vekker både latter og skrekk.

Det lar seg vanskelig gjøre å beskrive det som nå har inntatt Astrup Fearnley Museets utstillingssaler med ord. Utstillingen må oppleves. En must-see som du ikke vil gå glipp av!

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.