Til å grine av

Teaterforestillingen «11 år» på Det Norske Teatret belyser mobbing og selvmord blant barn så virkelighetsnært at det er vanskelig å holde tårene tilbake.

Den eksperimentelle teaterduoen Goksøyr og Martens setter for tredje gang opp stykket «11 år», som hadde urpremiere på Det Norske Teatret i fjor vår.

Stykket forteller historien om en konflikt mellom lærer, foreldre og rektor i kjølvannet av at 11 år gamle Aina har tatt sitt eget liv. Det er vondt og alvorlig. De voksne anklager hverandre, men til syvende og sist kan ingen ta ansvar for tragedien.

Fugleperspektivet gjør «11 år» til en helt spesiell opplevelse. (Foto: Det Norske Teatret.)

Som fugler på taket

Vi kommer inn i salen gjennom en bakdør som tar oss gjennom en trang korridor bak en dør med skiltet «kun for tilsette». Allerede før stykket begynner skjønner vi at dette er noe helt annet enn et tradisjonelt teaterstykke.

Tribuner og stoler er fraværende, i stedet er det montert et fire meter høyt stillas rundt det som ser ut til å være scenen. Vi blir geleidet opp i stillaset og plasser langs kanten. Her skal vi sitte å se ned på handlingen, mens vi dingler med beina over hodet på skuespillerne.

Det fugleperspektivet blir sentralt for selve teateropplevelsen. I mer tradisjonelle teatersaler ser man direkte på skuespillerne, og de ser tidvis direkte ut mot publikum. Dette er ikke tilfellet i 11 år, man føler seg mer som en betrakter enn et publikum.

Høretelefonene vi har fått utdelt forsterker denne opplevelsen. Det er som om vi er fugler på taket som kikker ned i skolegården hvor handlingen utspiller seg.

Deler av handlingen utspiller seg skolegården, mens noe foregår i et klasserom vi ikke kan se. (Foto: Det Norske Teatret.)

Bak lukkede dører

Selve forestillingen utspiller seg dels på scenen, som er innredet som en skolegård, og dels «bak lukkede dører», hvor vi kun hører stemmene til skuespillerne.

I skolegården ser vi opptil 30 barn som leker med hverandre: de klatrer, hopper tau og husker. Det er ved første øyekast så uskyldig og fint. Vi blir introdusert for en ung og hyggelig lærer, som ser ut til å elske jobben sin.

Rektor kommer tidlig inn og forteller læreren at «Møtet med Ainas foreldre blitt flyttet til i dag klokken 14.00». Vi vet fortsatt knapt hvem Aina er, annet enn at vi har fått høre en kort samtale mellom læreren og denne jenta innledningsvis.

Foreldrene ankommer skolen og de går i gang med møtet. Vi får ikke se handlingen som utspiller seg mellom lærer, rektor og foreldre. Dette skjer bak scenen, vi kan kun høre samtalen.

Ainas mor forteller en dyster historie om hvordan datteren ble behandlet på skolen. (Foto: Det Norske Teatret.)

Når det sprekker

Til å begynne med går dette møtet hyggelig for seg. Vi skjønner at noe har skjedd med Aina, og at skolen ønsker å arrangere en slags minnedag. I utgangspunktet stiller far seg positiv, mens mor er noe mer skeptisk.

Det er tydelig at hun har behov for å legge skylden på noen etter det som har skjedd. Hun insisterer på å få vite «hvem som sendte en mail til alle foreldrene om at Aina hadde en øks i sekken». Rektor forsøker å avfeie spørsmålet, men det kommer til slutt fram hvem som sendte den. Da sprekker det for mor.

Hun forteller Ainas historie og den er ikke pen. Det er snakk om en stygg, men dessverre lett gjenkjennelig mobbesak. Dette kunne ha skjedd i virkeligheten, og vi tar oss selv i å tenke tilbake på egne erfaringer fra skolegården. Det er ikke bare et sted for lek, men også et sted for sosiale spill hvor noen alltid taper.

Skolegården er ikke kun et sted for lek, men også et sted fylt av sosiale spill. (Foto: Det Norske Teatret.)

Hvem har skylden?

Aina ble utstøtt, fulgt etter, slått og utsatt for grove nedverdigelser. Hva har skolen gjort for å hjelpe henne? Det er tydelig at både lærer og rektor ønsker å dytte ansvaret over på hverandre – men, hvem sin feil er det egentlig?

Det er flere hundre elever på en vanlig skole – hvordan skal man se alt? Kan man se alt? Og, hvem skal se – er det lærere, skoleadministrasjonen eller foreldrene?

«11 år» er noe av det vondeste og vakreste vi har sett på lenge. Stykket drar oss inn i en historie vi ikke kan unnvære, og forteller den med en slik nærhet, at vi sitter igjen med klump i halsen og tårer i øynene.

Stykket er preget av et alvor, som tilsynelatende er fraværende når barna leker i skolegården. Barn er mennesker, ikke engler. De kan være sykt slemme.

*Presseetisk fotnote: Una Mathiesen Gjerde arbeidet på Høstutstillingen 2017, da Goksøyr og Martens viste «11 år» der.

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.