– Det er viktig at musikken og kunsten reflekterer samtiden vi lever i, sier singel-aktuelle Rørstad.
VI FÅR EN e-post fra Paris om at den norske musikeren Brede Rørstad, best kjent som Rørstad, er aktuell med ny singel — hans første instrumentallåt. Så snart vi svarer, er han i Firenze.
– Hvor er norsk musikk egentlig på vei, bortsett fra ut av landet?
– Jeg tror den er på vei ut av melankolien, svarer han.
DEN ER OGSÅ blitt politisk. Da Rørstad for noen måneder siden så for seg en verden ledet av Trump, Putin, Erdogan og Le Pen, følte han for å måtte ta et ansvar. Å bruke musikken til å fremme sin sak.
– Hva hadde vært så ille med Trump, Putin, Erdogan og Le Pen?
– For meg er det urovekkende at flere og flere land velger ledere som er proteksjonistiske. Vi går gjennom et stort skifte i samfunnet og politikken. Høyresiden lykkes å spille på folk sin frykt, og den europeiske venstresiden har tilsynelatende gått ut på dato. Det går nok bra, men noen dager er det vanskelig å tro på det.
– Synes du det er viktigere at musikere bruker sin stemme til å fremme sin politiske sak enn at musikken er «fri»?
– Jeg tror på kunst og musikk som underholding også. Ingen bør føle seg presset til si noe, men jeg tenker samtidig at det er viktig at musikken og kunsten reflekterer den samtiden vi lever i. Samtidig kan det være like viktig for musikere å skape noe vakkert i en vanskelig tid — som å skulle forsøke å si noe om den.
«NO MORE MONDAYS» er ei instrumental-låt som har blitt promotert gjennom Rørstads kanaler på sosiale medier. På hans Instagram, «@Watch_Out_Lover», hvor han har over 22 000 følgere, kombinerer han design- og videokompetanse til å endre Trump og Le Pen-slogans til låtas tittel: «No More Mondays», med låta spillende under. Grunnen? Fordi det ikke gir noe mening. I hvert fall like lite som det Trump og Le Pen står for, i følge Rørstad.
– «What if I told you» at denne politiske aktivismen primært fungerer som reklame for din egen musikk? Er det ikke i bunn og grunn det?
– For meg er det mindre viktig hvilken idé som kom først — om det var aktivisme eller muligheten til å fange noens interesse.
– Jeg har lest at i vår samtid så er DJ-er som kan designe sine egne promoplakater, som er gode i sosiale medier og så videre, bedre egnet til å lykkes. Musikere som kan lage engasjerende videoer som deg, med mange følgere på sosiale medier, er nok også det. Hva tenker du om denne utviklingen?
– Du har helt rett i det. Men jeg synes det er utrolig spennende at det blir mer og mer vanlig at grensene hviskes ut. Det passer meg perfekt. Jeg gjorde et prosjekt der jeg lagde et 15 sekunder langt utdrag av sanger som ikke fantes og fikk regissører fra rundt om i verden til å lage musikkvideoer til hele «albumet». Det var et perfekt Instagram-prosjekt før Instagram fantes, men da var det ingen plattformer for å dele dette på en god måte. At grensene nå forsvinner tror jeg vil føre til en eksplosiv utvikling i kreativitet, da det er flere som gjør ting som de ikke er nødvendigvis er flinke til. Det er ofte da det interessante skjer.
– Hva legger du i «Let’s make weekends great again»?
– Jeg prøver også her å omfavne banaliteten av politiske budskaper som vinner frem i dag. Jeg tenker at «Let’s Make Weekends Great Again» er like tullete som «Let’s Make America Great Again». Det betyr ingenting. Eller kanskje alt.
– Låta er instrumentell, men du har likevel klart å gi den politisk mening. Hvordan kan ordløse melodier og rytmer være ladde?
– Musikk i seg selv betyr ingenting. Den representerer i beste fall universelle følelser, men da bare innenfor en gitt kultur. Komponister skrev i nasjonalromantikken tekster til det de kalte programmusikk for å gi mer mening til musikken — et mer konkret narrativ. Jeg som komponist og produsent har muligheten til å styre narrativet av musikken min, og hvordan den til en viss grad skal mottas av lytteren.
– Kan musikk få meg til å gjøre ting jeg ikke vil?
– Nei, det tror jeg ikke.
RØRSTAD HAR GITT ut to plater, startet et kammerorkester, «vært på en sakte verdensturné», skrevet en symfoni og arrangert musikk for Kringkastingsorkesteret. Han begynte å spille klassisk gitar som ni-åring.
– Du har sagt at du har blitt mer og mer lat med åra. Konteksten var politisk aktivisme, men gjelder det alle interesser?
– Jeg har aldri produsert mer enn jeg gjør i dag, både musikk, videoer og andre prosjekter. Jeg tror nok det handler mye om nysgjerrighet og lidenskap, og det kanskje blir mindre av begge deler når man blir eldre. Jeg fikk en liten oppvekker med valget av Trump, og det fikk meg til å stille spørsmål om hvordan jeg forholder meg til verden. Men jeg har fremdeles til gode å spille for flere enn de 1 500 jeg spilte for som 11-åring, sier han.
– Men kan ikke musikken bare få være musikk, a?
– Absolutt! Men da hadde vi kanskje ikke hatt denne samtalen.
– Bør flere musikere ta ansvaret for å sette slike saker på dagsorden?
– Nei, det er ikke gitt at musikere og kunstnere har noe interessant å si om politikk. Man kan ikke forvente det når man ser kunstnere som tilsynelatende ikke tenker utenfor sin egen lommebok når de gir uttrykk for at de for eksempel fortjener stipend. Det er vanskelig å føle viktigheten av politikk når vi er blant de mest privilegerte i verden. Vi bør kanskje begynne med å innse dette før vi snakker så mye om politikk og verdensproblemer.
– For meg høres «No More Mondays» ut som en veldig optimistisk låt, mens du som person virker bekymret. Hvordan går det?
– Jeg er ikke generelt bekymret, men det skjedde noe med meg da Trump ble valgt. Det som hadde vært et umulig scenario var plutselig sant. Dette fortsatte med Brexit. Tenk for et paradoks det hadde vært å våkne opp i dag på frigjøringsdagen til en ny fransk president som vil knuse EU. Jeg er så utrolig lettet over at Le Pen tapte valget.
HØR LÅTA: Rørstad – «No More Mondays»
I UNGDOMSÅRA BEGYNTE Brede Rørstad å spille i band, før han flyttet til USA for å studere komposisjon og direksjon i Portland, Oregon. Der startet han et orkester, som han skrev musikk til, før han ga ut musikk hjemme i Norge. I fjor slapp han mixtapen «Ø».
Nå bor han i Paris. Dit flyttet han for å være med kjæresten og for å produsere musikk til egne «prosjekter». I det siste har han skrevet en treblås-trio til et norsk ensemble og laget prints til et norsk brand, da han også jobber med mote og grafisk design.
– Men hvordan produserer du musikk?
– Jeg jobber vanligvis med utgangspunkt i tekst. Så prøver jeg å fange en energi eller en følelse og så bygge et musikalsk landskap rundt dette. Dette involverer som regel trommemaskiner og synther, gitar og vokal, og av og til en strykekvartett eller lignende. Jeg prøver også å arbeide på måter jeg ikke har gjort før. «No More Mondays» er min første instrumentallåt.
– Hvor godt ligger man an til å lage popmusikk, med orkesterkomposisjonsutdanning?
– Dette er noe jeg fremdeles utforsker selv, og musikken min ville ikke vært den samme uten den bakgrunnen jeg har. Men jeg har tenkt tanken — at noen ting kanskje ville vært bedre uten musikkutdannelse.
– Hvorfor det?
– Ikke nødvendigvis, men i en strømlinjeformet verden, som utdannelsen kanskje kan gi, kan det være mer utfordrende å skape et rom der det er plass til en blanding av elektronisk og klassisk musikk.
– Noen tips til unge norske elektronikaprodusenter? Det er ikke lov å si «vær deg selv».
– Gjør noe som er interessant og utfordre deg selv. Dette er mye mer spennende enn å gjøre det andre har gjort før deg, og mest sannsynlig bedre. Våg å være annerledes.
– Du svarte faktisk «vær deg selv», bare i form av «våg å være annerledes». Det var ikke lov!
– Haha, det ble en sen kveld i går.
