I kjølvannet av vår anmeldelse av Munchmuseet-utstillingen «Med lukkede øyne», har vi høstet skarp kritikk for at vi ønsker å sensurere Munch og Gaugins problematiske ungpike-motiver.

Dette har vi aldri sagt, og heller aldri ønsket. Tvert imot nevnte vi det to ganger i vår opprinnelige anmeldelse, at dette riktignok var snakk om over 100 år gamle bilder.

Det vi derimot kritiserte var Munchmuseet for ikke å problematisere de utstilte bildene i stor nok grad. Et vernet museum med nesten ti kuratorer, som de siste årene aktivt har sammenlignet Edvard Munch med andre store kunstnerskap for å aktualisere ham i vår samtid. Utstillingen, som vi kritiserer, er altså ikke over 100 år gammel, men rykende fersk.

Det ser ut til å være et ønske om å lese mellom linjene og tolke vår mening dit hen at vi ønsker å renvaske kunsthistorien for problematiske motiver som ikke passer inn i vår PK-opplevelse av verden, men det stemmer ikke. Vi har kritisert Munchmuseetes kuratoriske valg, og utøvet kritikerens oppdrag ved å belyse det vi mener er sterkt og svakt ved utstillingen.

Under en Dagsnytt 18-debatt mot Subjekts ansvarlige redaktør Danby Choi, sa Dagbladets kommentator Inger Merete Hobbelstad at det ikke er til å stikke under en stol at de utstilte bildene er problematiske. Det er vi helt enige i, og derfor gjorde vi nettopp det: Vi problematiserte bildene.

Kunsthistorien er per definisjon politisk ukorrekt

I sin kommentar til vår kritikk skriver Nora Jungeiliges Heyerdahl at hun tolker vår kritikk i den retning at vi synes bildene er ubehagelige og at vi mener Gauguins bilder ikke burde vises overhodet.

Som Heyerdahl selv påpeker, skrev vi ikke dette i klar tekst. Nettopp fordi vi ikke mener dette. Gauguins og Munchs bilder skal selvsagt vises. Dette er to kunstnere som har en sentral plass i kunsthistorien. Det betyr imidlertid ikke at verkene deres skal opphøyes til den grad at de ikke kan problematiseres.

Man trenger ikke lete lenge for å finne problematiske elementer i kunsthistorien. Man kan åpne en nesten hvilken som helst kunsthistoriebok for å lære at kunsten har tilhørt og blitt skapt av hvite menn.

Som kunsthistoriker føler jeg et ansvar for å berike denne historien, selv om det er klart at den ikke fullt ut kan korrigeres. Kunsten – som mange andre deler av samfunnet – var frem til bare for et par tiår siden mer eller mindre utelukkende en arena for hvite menn.

Det betyr ikke at det er riktig, verken moralsk eller faktuelt.

Kvinnelige kunstnere og kunstnere av annen kulturbakgrunn enn den europeiske, har også eksistert og holdt høy kvalitet. Men det er helt åpenbart at de ikke har hatt den samme innflytelsen på andre kunstnere som sine hvite, mannlige kollegaer.

Dette skyldes ikke kunstnerne. Det skyldes hvilke historier som har blitt fortalt om dem.

Den mannlige, ensomme og geniale kunstnermyten

Vi soler oss i glansen av Munch som den store norske kunstneren. Den alle kjenner og kjært beundrer. Jeg har ikke noe imot Munchs kunst, men jeg savner en diskusjon rundt måten vi opphøyer ham på.

Er Munch virkelig en så mye bedre kunstner enn Harriet Backer, Charlotte Wankel eller Kitty Kielland?

Et besøk på Nasjonalgalleriet kan sannelig gi det inntrykket. Munch har sin egen sal, mens de andre kunstnerne (både mannlige og kvinnelige) pent må dele de øvrige museumssalene. Er det ikke nok at fyren har sitt eget museum?

Jeg mener ikke at Munch er dårligere enn andre norske kunstnere, jeg mener heller ikke han er bedre enn de nevnte.

Å rangere kunst ut ifra hva som er godt og dårlig opplever jeg som en håpløs øvelse. Hvordan vi opplever kunsten er tross alt subjektivt.

Det er mange grunner til at Munch har en spesiell plass i norsk kunsthistorie. Han er tross alt vår mest suksessfulle kunstner gjennom tidene, enn så lenge i alle fall.

Jeg vil imidlertid hevde at én av grunnene til at vi liker Munch så godt, er at han passer utmerket inn i vår idé om kunstneren: Han var en bereist og ensom flaneur som uttrykte seg emosjonelt gjennom sine malerier.

Museene må ta ansvar

Kunstnerne trenger ikke nødvendigvis å ta noe ansvar. Det er ikke Munch sin feil at han levde i en tid med et forkvaklet kvinnesyn. Det kan godt være han var mer progressiv på dette emnet enn mange av sine samtidige.

Vår kritikk var ikke rettet mot Munch, men mot museet.

Problemet er ikke at bildene stilles ut. De må vises, det er viktig. Men, når Munchmuseet velger å stille ut Munch og Gauguins nakne småpiker side om side under tittelen «empati» går det rett og slett kaldt nedover ryggen på meg. Det er totalt ukritisk.

Det kan godt være Munch hadde empati med modellen i «Pubertet», men det må også være mulig å problematisere hvordan denne ungjenta reduseres til et objekt for Munchs mannlige blikk.

Det gjelder alle disse kvinnebildene – som kuratoren refererer til som en rød tråd gjennom utstillingen. Jeg savner at Munchmuseet viser evne til å problematisere dem, jeg sier ikke at man skal sensurere dem. Det ville jeg aldri ment.

Bildene forteller en viktig historie, som vi ikke må glemme. De forteller om kvinners begrensninger, hvordan kvinner har blitt ansett som – og redusert til – forsvarsløse objekter. Under 1800-tallet var det en allmenn forestilling at kvinner ikke hadde seksualitet.

Dette skal ikke sensureres eller glemmes. Det må løftes frem.

Munch døde i 1944. Hva han mener om dette får vi aldri vite. Munchmuseet er derimot en moderne museumsintstitusjon, og utstillingen, med sin aktualiseringsknagg og sammenligning med Paul Gauguin, vises i 2018. Jeg forventer at de diskuterer dette.

Hvis ikke, så gjør jeg det selv.

Gammelt, men aktuelt

Edvard Munch og Paul Gauguin levde på samme tid, men som det belyses i utstillingen, møttes de trolig aldri. Ikke før Munchmuseet initierte det i 2018.

Nå har kuratoriske virkemidler blitt brukt for nettopp å aktualisere både kunstnerne og bildene, og det er disse virkemidlene vi har kritisert. Er det virkelig god kuratering å henge opp Gauguins «Jente med vifte» (1904) og Edvard Munchs «Pubertet» (1902) ved siden av hverandre, under tittelen «Empati»?

Vi mener at det er et ukritisk og smakløst grep. Derfor skrev vi en anmeldelse som poengterte dette sterkt med den metaforiske tittelen «Munchmuseets nyeste utstilling er best med lukkede øyne». Ikke først og fremst som kritikk av Edvard Munch eller Paul Gauguin, men som kritikk av Munchmuseets nyeste utstilling, for å by på en aktiv sammensmelting av utdaterte kvinne- og etnosyn, som ikke problematiseres i tilstrekkelig grad av museet selv.

Munchmuseet har sammenlignet Edvard Munch med andre internasjonale og norske kunstnere over ti ganger de siste tre årene. Aktualitetsknaggen har vært viktig og blitt en publikumssuksess. Dermed blir det også et viktig kriterium for oss når vi anmelder utstillingen: Hvor god er aktualiseringen?

Kunstkritikk er overhodet ikke kusntsensur. I Subjekt er vi meget opptatt av kritikkens oppdrag, og senest i dag publiserte vi en kritikk av oss selv. Vi har aldri ønsket å sensurere noe eller noen. Kritikken skal vekke debatt. Når vi leses mellom linjene som noen som ønsker å sensurere frie ord eller fri kunst, er det viktig for oss å avkrefte dette, noe vi også kommer til å bekrefte med vår neste paneldebatt som arrangeres i mai.