Hvordan er egentlig Oslo som moteby? Dette spørsmålet har jeg fått flere ganger i løpet av Oslos moteuke – Oslo Runway. Og nei, til tross for navnet er det ikke Oslo Fashion Week som holder denne tittelen. De som spør, er gjerne utenlandske journalister som er fløyet inn for å skrive om byens bugnende motescene. […]
Hvordan er egentlig Oslo som moteby?
Dette spørsmålet har jeg fått flere ganger i løpet av Oslos moteuke – Oslo Runway. Og nei, til tross for navnet er det ikke Oslo Fashion Week som holder denne tittelen.
De som spør, er gjerne utenlandske journalister som er fløyet inn for å skrive om byens bugnende motescene. Det er et interessant spørsmål, som kommer med flere antagelser. Den riktige er at illusjonen moteuken skaper, er nettopp det, en illusjon. Byen florerer tross alt ikke til vanlig av folk i stylede antrekk og stiletthæler.
Så er det en antagelse om den norske moteinteressen. Boblen som er Oslo Runway, gir et inntrykk av at nettopp denne interessen flagges høyt i Norge, men realiteten er nok en annen. Ikke at folk i Oslo eller Norge ikke bryr seg om mote, men det er et lite sjikt og en enda mindre bransje.
Det er nok noe sant i det som smykkedesigneren bak A Soft Grind sa under deres pop-up event: Det norske markedet er litt umodent.
Les også: Oslo Fashion Week gjenoppstår. Gjensynet er til å grine av
Den etablerte basisestetikken
Ser man rundt seg på moteeventene er det lett å skjønne hvorfor. Det er en viss etablert estetikk, også innen norsk mote. Det er strukturelle plagg i basisfarger, gjerne oversized, med striglet hår og sminke, og om man er vågal, et pop av farge eller funky solbrille.
Det er derfor ikke rart at flere merker lener seg inn i nettopp denne estetikken. Det er beige, svart, hvitt, og igjen det lille poppet av farge, hos både Envelope1976 og One and Other. Både på catwalken og første rad.
Envelope1976 er et av merkene som holdes høyt i aktelse hos så å si alle jeg snakker med. Og det er klart det imponerer å holde motevisningen sin i Kistefoss’ The Twist. Det setter en viss internasjonal standard. Designer Celine Aagaard har for denne sesongen valgt seg ut fargene svart, hvitt og rødt. Det er fantastisk sydde klær i luksuriøse materialer, men jeg må likevel si det: Det er mest basisplagg av høy kvalitet.
Ikke at det er noe galt i det, men det gir meg ikke frysninger.
Les også: Den skandinaviske minimalismen begrenser visjonene i norsk mote. Men heldigvis ikke hos alle
Beige, dust og veldig pene jenter
Men man skal ikke kimse av nettopp kvalitet.
For selv om One and Other lekte mer med teksturer, knapper og frynser, var det flere ganger jeg stusset over detaljer som virket uferdige. Igjen rådet de duse tonene, med unntak av et glimt av grønt. Modellene hadde en klassisk «clean girl»-look, i likhet med mange av influenserne som flokket til første rad. Denne looken har vært erklært død siden 2025, men den lever i beste velgående i Mote-Norge. Det hjelper nok at alt er veldig pent.
Også Murlong Cres lener seg inn i duse toner. Igjen er det hvitt, rosa og veldig pent.
De satser på en «ny retning», og sant nok går de bort fra de klassiske prinsessekjolene merket har gjort til sin signatur. Det er bare synd at det som erstatter dem, virker både halvferdig og noe retningsløst. Ikke det du vil ha av en ny retning.
Noe utvikling er det dog fra fjoråret. Linjene er mer raffinerte. Jeg ser mindre fokus på strikk, og klimavennlighet er ikke et konstant nøkkelord. Samtidig er det tydelig at det «umodne markedet» fortsatt styrer. Det er klart man vil selge klær, men jeg higer etter risiko.
Les også: De verste og beste guttene du kjenner vil snart få denne sveisen
Kunsten å lage noe vakkert
Heldigvis er finnes det noen som ikke ser til kommersialitet i det hele tatt. Artwear er en utstilling som mer enn noe utfordrer linjen mellom mote og kunst.
Wilhelmina gjør skredderkunsten til kunst i seg selv, med sine intrikate, opprevne og strukturelle plagg. Merket debuterte som Oslo Runway Next i fjor, og viser også under denne fanen i år. Litt forvirrende, men en glede å se Wilhelminas estetiske univers blomstre, selv om det også her har blitt dusere toner i år.
Også sminke, antrekk, musikk og lokasjon (det gamle Nasjonalgalleriet) spiller sammen i et forførende narrativ: Det er både forvridd og vakkert.
For selv om mye er pent på Oslo Runway, lengter jeg også etter det vakre. For å sitere legenden André Leon Tally: It’s a famine of beauty.
Men hva skal til for at noe skal være vakkert? Det må være noe vågalt, noe farlig. Skjønnhet finnes ikke uten et visst mørke.
Les også: Motehøsten har vært fantastisk. Estetikken er tilbake hos folket!
Feberdrøm på Café Sara
Anna Ringstad er den andre Next-designeren. Selv om det kanskje ikke er vakkert, er det både vågalt og uendelig interessant å forville seg ut i Ringstads parallelle virkelighet.
I en visning som nesten føles som det absurde teater eller en kaotisk kveld på byen, inntar Ringstad Oslos mest demokratiske pub: Café Sara. Modellene svinser rundt, poserer, henter drikke og flotter seg. Koreografien minner om en kryssing mellom en feberdrøm fra en fuktig kveld og The Sims.
Ringstads utfordrende bruk av snitt, strikkemønster og stoffvalg er fengslende. Det er både sleazy, kronisk online, og en absolutt fryd for øyet. Dette er selve antitesen til «tasteslop».
Å utfordre rammeverket for norsk mote i ens egen debut, krever mot av den typen jeg gjerne skulle sett mer av, men Ringstad klarer det lekende lett.
Les også: Hvorfor ikke gå naken på jobb?
Et hjertesukk om sko
Uansett hvor pene klærne er, hvor gjennomførte visningene er, så ser det altfor ofte ut til at sko kun er en ettertanke.
Jeg ser det igjen og igjen og igjen: Hvordan nydelige antrekk avrundes med billige plasthæler som ser ut som de kommer rett fra H&M. Forståelig nok kan ikke små norske klesmerker nødvendigvis designe sko selv, men litt mer innovasjon skulle jeg gjerne sett.
Det er altfor ofte at dårlige skovalg ødelegger helheten under Oslo Runway.
Les også: Har du ingen respekt for kvinner? Det finnes enklere måter å si det på
De unge vet best
Jeg vil heller at en av Anna Ringstads modeller skal spytte i ølen min, enn å se enda et opphøyet, beige basisplagg med en glidelås som bøyer seg.
Det hører også med at Ringstad kjørte sin visning to ganger. Først for inviterte, så for alle som ville se. Jeg merket meg at publikummet på visning to virket mye mer fornøyde med å være der. I tillegg hadde flere av dem både mer interessant, fargeglad og leken styling.
Og det er noe i den unge lekenheten som lover godt for fremtiden. Kanskje er ungdommen ferdig med «clean girl» og nøytrale toner? Det er lov å håpe.
Sånn sett må man sette stor pris på Oslo Runway, som gir disse unge moteinteresserte et sted å smales, og en mulighet til å dyrke denne nisjeinteressen i Norge. Oslo er ikke enda en moteby, men kanskje kan den en dag bli det.
Les også: Kongen er død. Lenge leve kongen – og avismangfoldet
