Flere hundre har møtt opp på Kunstnernes Hus for å ta farvel med Pushwagner.
Det var helt fullt i Kunstnernes Hus’ overlyssal. Nærmere 500 mennesker har møtt opp for å ta farvel med Terje Brofos, bedre kjent under kunstnernavnet Hariton Pushwagner, som døde natt til tirsdag forrige uke. Brofos ble 77 år gammel.
Blant de oppmøtte var alle slags folk – gamle, unge, kjendiser, kulturtopper og helt vanlige folk. Miksen av mennesker vitner om Pushwagners evne til å treffe et langt bredere publikum enn de aller fleste norske kunstnere.
— Nå er vi altså samlet ved kisten hans. For å ta farvel med mennesket Terje, eller Push som de fleste av oss kalte ham, og vi skal minnes og hedre kunstneren Pushwagner, innleder seremonimester Thomas Seltzer.
— Et fullført livsverk
Bisettelsen ble innledet av Hilde Louise Orchestra. Før sermonimester Thomas Seltzer inntok scenen for første gang.
Seltzer understreket at både mennesket og kunstneren har skrevet seg inn i både norsk kultur og historie. Pushwagners liv var preget av en konstant kamp mellom ulike ytterpunkter.
— For ham var det opprørske barnets posisjon ingen estetisk, moralsk eller politisk posering. Nei, for ham var denne kampen noe dypt personlig, og noe helt konkret som rev og slet i kroppen hans. Det gjorde ham til noe annet, noe større og noe mer menneskelig enn den usedvanlige, narsissistiske, kunstnerbohemen og dennes nærmes programforpliktede, påtatte, outsider-rolle, sier Seltzer.
Brofos død kom brått. Det tok bare 19 dager fra han ble diagnosen lungekreft til han døde på Diakonhjemmet i Oslo.
— Han har etterlatt seg stillhet, gråhet og tomhet. Men, døden gir oss også muligheten til å se Push og Terje i et nytt lys. Fra start til slutt, som et fullendt liv og et fullført livsverk, fortsetter Seltzer.
Blant de andre talerne under bisettelsen var forfatter Petter Mejlænder, datter Bonnie Brofos, skuespiller Aksel Hennie og kunsthistoriker Tommy Sørbø.
Bisettelsen ble etter Pushwagners ønske avsluttet med et minutts jublende applaus.
Hele Norges pop-kunstner
Hariton Pushwagner er ikke lett å plassere i den norske kunsthistorien. Hans figurative formspråk passer dårlig inn med de abstrakte strømningene som preget det norske kunstfeltet på 60-tallet, da han debuterte som billedkunstner.
Ser vi ut i verden, synes det at Pushwagner snarere å nærme seg den internasjonale pop-kunst-bevegelsen, som hadde sin storhetstid på 50- og 60-tallet. Pushwagners tegneserieaktige formspråk, pop-kulturelle referanser og skråblikk på samfunnet, minner på mange måter om ikoniske popkunstnere som Andy Warhol og Roy Licthenstein.
Pushwagner var ikke den eneste norske kunstneren som benyttet seg av popkunstens formspråk og idéer. Både Per Kleiva og Kjartan Slettemark, for å nevne noen, lagde flere arbeider i popkunststil. Men, i motsetning til Pushwagner, bevegde disse to seg over i andre formspråk utover 80-tallet, mens Pushwagner holdt fast på sitt karakteristiske, tegneserieaktige uttrykk.
Dokumentaren som fikk Pushwagners navn på alles lepper
Pushwagner slo først for alvor gjennom i løpet av 2000-tallet, etter at han blant annet høstet gode kritikker, både her hjemme og internasjonalt, under utstillingen av prosjektet «Soft City» under Berlin-biennalen i 2008.
I 2011 kom dokumentarfilmen «Pushwagner» som fikk kunstnerens navn på alles lepper. Regissører Even Benestad og August B. Hanssen, hadde fulgt Pushwagner i tre år.
Filmen var ikke først og fremst et møte med Pushwagners kunst, men snarere hans personlige historie – fortellingen om kunstnerens reise fra gata til toppen av den norske samtidskunstscenen.
I kjølvannet av dokumentarfilmen gikk Pushwagner fra å være kunstner til å bli folkeeie. Bildene hans solgte som aldri før og han ble stadig synligere i media.
Det var ikke bare Pushwagners kunst som kom inn i norske hjem, men også hans vinnende personlighet som sjarmerte folket i senk.
Folkets favoritt
Tiltross for sin popularitet har Pushwagner høstet relativt liten institusjonell anerkjennelse. Det finnes ikke mange kunsthistoriske tekster om hans kunstnergjerning, og norske institusjoner eier få Pushwagner-verk – selv om, de er ganske enkle å få tak i.
Akkurat hva dette skyldes er vanskelig å sette fingeren på. Det er imidlertid påfallende at Nasjonalmuseet kun eier ett Pushwagner-verk, til sammenligning eier de 51 Per Kleiva-verk og 39 av Kjartan Slettemarks arbeider.
Mange kunsthistorikere har også tidligere tatt til pennen og hevdet at Pushwagners arbeider er overpriset. Dette virker imidlertid ikke å ha påvirket folkets interesse, hvilket manifesterte seg under dagnes bisettelse.
Ikke bare hadde nesten 500 mennesker møtt opp – selve bisettelsen ble også sendt live på NRK 2. Det er ikke hverdagskost at NRK har direktesending fra en kunstners begravelse.
Det råder ingen tvil om at Pushwagner var folkets kunstner, tiden vil vise om institusjonene følger etter.
