Da radikale jihadister tok væpnet kontroll over nordlige deler av Mali i 2012, ble musikk forbudt med tortur og henrettelse som straff for utøverne.
Opprørske rebeller konfronterte hverandre i flere måneder, og i mars 2012 ba jihadistene om uavhengighet fra Mali. Konflikten omtales ofte som Malis borgerkrig.
For mange var dette tiden for å legge fra seg instrumentene. Men nattergalen fra nord, Khaira Arby, ble aldri stille. Hun arrangerte heller konserter.
Feilet musikksensur
Der noen brukte våpen for splittelse, brukte Khaira Arby sangstemmen for å mobilisere. Med døden som risiko, brukte hun musikken som våpen.
Når noen risikerer sitt eget liv for å uttrykke seg musikalsk, sier det noe om menneskets grunnleggende behov for å være nær musikken. Det er som om vi mennesker ikke bare trenger mat og vann, men også musikk.
Det så ekstremt musikalske Tuaregfolket, fra Mali og andre vestafrikanske land, har lært oss mye om dette. Se til Bombino, Songhoy Blues, Ali Farka Touré og hans kusine Khaira Arby, som gikk bort i natt.
Deres udødelige musikk har gitt håp i tragiske tider, og vært en resistent motstand mot hat og vold. De har bevist at musikksensur bare forblir en rekke av feilede forsøk. Fela Kuti måtte erklære krig mot Nigeria for å lage musikk, og vant, gjennom alles hjerter. Musikken hans lever videre.
– De må drepe oss først, sa Timbuktu-divaen og musikeren Khaira Arby.
Det ble tittelen på den kritikerroste dokumentaren «They Will Have to Kill Us First», som handler om nettopp musikk fra Mali.
Musikken lever videre
Dronningen av ørkenblues spilte på Oslo World i 2015, og undertegnede var til stede. Så sykt: Blant de flere hundre konsertene jeg har vært på, var dette en av de som har satt dypest spor. Den hypnotiske stemmen, den psykedeliske perkusjonen og den livsglade fremførelsen. Jeg husker alt som om det var i går. Khaira Arby stod der og var et levende bevis på musikkens udødelighet.
I den tragiske nyheten om at hun har gått bort, må vi ikke glemme hvor musikken kommer fra. Det vi gjerne tar for gitt som et genuint amerikansk bluesuttrykk, nedstammer hele veien tilbake til slavene fra områdene langs Niger-elven, som kretser innom Timbuktu på sin snirklete rute fra Guineas høyfjell til Nigerias elvedeltaer.
Bedre kjent som ørkenblues. Men fordi at Sahara befinner seg kun noen solide steinkast unna tusenårsbyen Timbuktu, der kvinner har holdt musikken levende, lever heldigvis denne arven videre i beste velgående. Takket være artister som Khaira Arby.
– Det låter mer vitalt enn nesten all vestlig blues. Men da er det også greit å minne seg selv på at den blå tonen tross alt oppstod i dette området, for Gud vet hvor lenge siden, skriver Kim Klev for Oslo World i 2015.
– En urkraft, sa Oslo Worlds festivalsjef Alexandra Archetti Stølen om Khaira Arbys stemme.
Undertegnede jobbet som kommunikasjonsansvarlig i Oslo World fra 2015-2016.
