Kunstner etterlyser verdighet. Søknadsfrist: Nå!

På lørdag var jeg på Nasjonalteateret for å se Liv Gulbrandsens «Knausgård på 90 minutter». Hun innledet stykket med å spørre om det var noen forfattere i salen.

En håndfull mennesker rakk opp hånden. Hun ba dem om å reise seg og bli stående. Vi andre skulle se dem, anerkjenne dem og være takknemlige for at de holder litteratur-Norge i live.

Frivillighetens grenser

Videre oppfordret hun oss til å speide etter disse forfatterne under pausen og spandere et glass vin på dem. Delvis som spøk, men ikke uten et snev av blodig alvor. For det vi alle vet, er at de fleste kunstnere og forfattere tjener en slikk og ingenting.

Slik anerkjennelse av kunstnere, takknemlighet over deres bidrag til kulturlivet og forståelse for deres levekår er sjelden vare.

Mange kunstnere blir glade bare de får muligheten til å stille ut. Å faktisk få betalt for sitt arbeid, har blitt en drøm forbeholdt kunstnerne i toppsjiktet.

Men det bør gå en grense for hvor mye vi andre, litt lenger nede i den økonomiske etterspørselen og rangstigen, skal måtte finne oss i.

Avtalevilkår på bærtur

Et eksempel på hvor grensen bør gå, er ved utstillingsstedenes forventninger til kunstnerne. Avtalen for deltakelse ved Romeriksutstillingen, for eksempel, krever at utstillere ikke bare stiller sine verk til rådighet – kostnadsfritt. De skal også sørge for frakt – levering og henting av kunstverkene selv.

Merkelapper må de også ordne selv. Emballasje som pakkes ut etter avlevering ved utstillingen må senere hentes av kunstneren.

Videre «forutsettes utstillerne å være behjelpelig med vakthold».

Og så kommer dette: «Ved eventuelt skadeoppgjør fratrekkes 30 prosent provisjon». Dersom et av mine kunstverk blir skadet under utstillingen, for så å bli dekket av Romeriksutstillingens forsikringsselskap, så skal Romeriksutstillingen ha 30 prosent av skadeoppgjøret.

Romeriksutstillingens kontrakt og avtale for kunstneres deltakelse er ute på bærtur. Utformingen fremstår som arrogant, nærmest som om deltakende kunstnere ærbødig skal bøye seg i støvet av takknemlighet for å få lov til å stille ut.

Kunstnere må kreve plass i den kreative næringskjeden

Det skal sies at Romeriksutstillingen arrangeres av to kunstforeninger, som selv opererer på frivillig basis, og at ikke alle vilkårene i avtalen nødvendigvis er så uvanlige. Men vanligheten er heller uheldig.

Tonen i avtalen gir likevel bismak. Det er forståelig at utvelgelse, planlegging og montering av kunst er mye arbeid for arrangørene, men er det dermed nødvendig å behandle kunstnere som «Idol»-deltakere?

Skal ikke vi kunstnere få ha en plass i den kulturelle næringskjeden der vi i det minste får mulighet til å delta med verdigheten i behold?

Det er på tide å ta et oppgjør med en voksende tendens vi ser i kunstfeltet, der det nærmest har blitt en vane å sparke nedover.