• Forfatter: Thomas Seeberg Torjussen
• Sjanger: Roman
• Forlag: Megafon
• Antall sider: 302
Da podkasten «This American Life» tok for seg hormonet testosteron, intervjuet de en transmann om hvordan høye doser av hormonet hadde påvirket den kvinnen han pleide å være. «Det var som å ha en pornokino gående inne i hodet. Og jeg klarte ikke å slå den av», sa Griffin Hansbury. VG-kommentator Astrid Meland gjenga sitatet […]
Da podkasten «This American Life» tok for seg hormonet testosteron, intervjuet de en transmann om hvordan høye doser av hormonet hadde påvirket den kvinnen han pleide å være.
«Det var som å ha en pornokino gående inne i hodet. Og jeg klarte ikke å slå den av», sa Griffin Hansbury.
VG-kommentator Astrid Meland gjenga sitatet i sin nylige anmeldelse av en roman om «rå homse-sex». Hvis homofil sex fortsatt må pyntes på for å være akseptabel, er ikke skammen helt borte, skriver hun.
Åpenbart ønsker hun å avskamme rå sex blant skeive. Ville hun vært like sympatisk innstilt til «pornokinoen i hodet» hos en heterofil, mannlig incel?
Slike menn ble vi kjent med i tv-serien «Ølhunden Berit» i fjor. Manusforfatter og regissør Thomas Seeberg Torjussen slet lenge med å få den finansiert. Dermed kom ideen om å lage roman av ølhunden. Støtten til serien kom før den så dagens lys, men i sommer ble boken utgitt på Megafon forlag.
Les også: Takket være sosiale medier har seksualisering nå blitt feminisme
Den kørka alenemoren
Romanen «Ølhunden Berit» gjør oss bedre kjent med nettrollet Tom Hallstensen. På tv kunne en replikk eller handling fort få ham til å fremstå som bare idiotisk eller hatefull. Boken gir bedre tilgang til hans indre liv.
Moren var 17 år da hun ble gravid med ham, og siden har hun hatet faren hans, som Tom aldri har møtt.
«Det er den kørka alenemorens glansnummer og paradegren», tenker Tom. «Hun trer seg på en tilfeldig kuk, så trøkker hun ut en unge i ensom bitterhet og klandrer denne ungen for å ligne på mannen hun pulte».
Moren ser opp til sterke, selvstendige kvinner, og forguder feminist-komikeren Live Stensvaag. «Damer hun skulle ønske hun var», tenker Tom, «eventuelt døtre hun skulle ønske hun hadde fått». Selv hetser han Live på nettet.
Tom er ikke den letteste å presentere for et boklesende publikum. Ofte er de kvinner, og Tom er tilsynelatende kvinnehater. Sett utenfra er han lett å plassere politisk. Når vi kommer inn i hodet hans, blir det vanskeligere.
Les også: Dagens feminisme vil gjøre kvinner maskuline. Resultatet er skyhøyt sykefravær
Går på sexklubb
Romanen er mer interessant enn nesten alt som skrives om kjønn for tiden. Det skyldes ikke bare Tom, men også naboen Audun, som først fremstår som hans rake motsetning. Audun er familiefar og adlyder det minste vink fra sin pene, pretensiøse og dominerende kone Hege.
Den virkelig interessante mannsdebatten handler ikke bare om de mest ekstreme, men også om slike som Audun. De som er altfor godt integrert i samfunnet. De som lever opp til alle forventninger, men ikke føler at de kan være seg selv.
Isteden for å konfronere kona med behovene sine, er Audun fast gjest på en illegal, homofil sexklubb. Han er ikke homo, han vil bare være et sted der folk er ærlige. Når han endelig betror seg til psykologen kona har prakket på ham, er det med en rant som kunne gått viralt på Tiktok.
«Tom og jeg er helt like, vi», sier han, «jeg spiller bare skuespill». Audun kaller seg en «ekte incel». Han har ikke den slags pene og pyntelige følelser som kvinner vil han skal ha.
Les også: Hva ønsker vi å gjøre med friheten feminismen har gitt oss?
To tanker i hodet
Romanen har så stor underholdningsverdi at den kan appellere også til de mest skjermavhengige. Den klarer å fenge uten å polarisere, noe som ser ut til å bli stadig vanskeligere.
Det hadde vært lett å lage kulturkrig av temaet, men Torjussen har to tanker i hodet samtidig. Han er mer interessert i hva kjønnsstriden gjør med mennesker enn i å vinne den.
Når Tom avsløres som nettroll, søker han tilflukt som Berit, men han er ikke trans. Han gjør noe flere burde gjort: forlater mobilen og oppsøker miljøer han ikke kjenner fra før, som knuser teoriene i hodet hans.
Berit opplever en nærhet Tom aldri har hatt tilgang til. På samme dag blir hun berørt av flere kvinnehender. Torjussen kunne valgt å la Berit, alias Tom, bli kåt av det, men isteden blir hun empatisk.
For det er ikke først og fremst sex Tom mangler, det er tilhørighet og mulighet til å gjøre nytte for seg. Kanskje gjelder det flertallet av sinte menn på nett?
Les også: Når går pornoalarmen?
Går av hengslene
«Ølhunden Berit» er i utgangspunktet et visuelt konsept. På tv oppstår komikken og ubehaget så snart skuespiller Anders Baasmo tar på seg dameklær. I romanen må Torjussen skape det innenfra.
Det er vanskeligere, men det har en fordel: Der tv-serien alltid måtte videre i handlingen, kan romanen bli værende lenger i Toms hode.
Det gjør historien mer opptatt av spørsmålet som egentlig interesserer forfatteren: Hvordan blir en mann til en person andre ikke orker å være sammen med, og hvordan kan han bli noe annet?
Samtidig styrkes romanen av en allvitende forteller. For verken Audun eller Live er slik Tom ser for seg. De er mye mer mangfoldige, slik folk gjerne er i virkeligheten utenfor fordommene våre.
Scenene hjemme hos Live er kanskje ikke helt nødvendige, og kan bli repetitive. Hun kommer best til sin rett når hun besøker Audun og Hege, som på hvert sitt vis går av hengslene i møte med feminist-kjendisen.
Les også: Å dømme menn for voldtekt kun basert på anklager, er den nye feminismens våte drøm
Ikke et monster
Jeg skulle nesten ønske romanen hadde en annen tittel enn tv-serien, så den kunne fremstå mer som et selvstendig verk. Torjussen er tross alt romandebutant, og hadde fortjent mer oppmerksomhet som akkurat det.
Han nekter å behandle kjønnskonflikten som et lagspill, og det er nettopp en slik innstilling vi trenger nå. Historien er ikke først og fremst woke eller anti-woke. Torjussen synliggjør mørke sider ved incel-kulturen, men får også frem at den ensomme, sinte mannen trenger noe helt annet enn å bli demonisert.
På internett blir personlig misnøye lett til politisk identitet. «Ølhunden Berit» viser oss mennesket bak de sterke meningene, som vi altfor sjelden ser. Tom fremstilles hverken som bare et monster eller bare en stakkarslig karakter.
Det er interessant å trekke en parallell til en annen bok: «Self-Made Man» (2006) av Norah Vincent. Det er ingen roman, men en skildring av Norahs egne opplevelser da hun levde som mann i 18 måneder.
Vincent forventet å oppdage at det å være mann hadde store fordeler, men erfaringen ble annerledes. Menn var mye mindre sosialt intime med hverandre enn hun kunne forestilt seg. Hun oppdaget også hvor mye seksuell avvisning og ensomhet kunne prege livene deres.
Les også: Feminismen har ingenting å tilby unge menn
Tidvis motbydelig
Forkledd som mannen Ned måtte Norah Vincent tåle mye motgang når hun søkte kontakt med kvinner. Det ga henne et langt mer sympatisk syn på menn. I tillegg fikk hun en alvorlig depresjon, som hun senere skrev om i boken «Voluntary Madness» (2008).
Vincent døde i Sveits i 2022 etter medisinsk assistert selvmord, 53 år gammel. Hun mente selv at mannseksperimentet utløste det første alvorlige sammenbruddet, men hun hadde også hatt psykiske problemer før.
Tom blir derimot mindre suicidal av å «skifte kjønn». Der han som mann fikk minst omsorg når han trengte det mest, er det omvendt for Berit. Folk skjønner nok at hun ikke er født som kvinne, men hun har flaks med tidsånden, for så å si alle hun treffer, respekterer det de anser som en transperson.
På tv kunne det ubehagelige i «Ølhunden Berit» alltid kamufleres av Anders Baasmos komiske fjes og utkledning. På papiret står vi igjen med det som kanskje er vanskeligere å svelge: en sint, ensom og tidvis motbydelig mann som også er et menneske vi kan forstå og bli glad i.
Jeg skal ikke spekulere i om det er derfor ingen «wokere» medier enn Nettavisen har anmeldt boken – det overlater jeg til sinte menn i kommentarfeltet.
Les også: Jeg vil ha tilbake de to timene jeg brukte på denne filmen
