Musikk med sjel i en sjelløs tid

– I den verdenen jeg kommer fra, skal alt være selvlaget

Soulprinsen Leon Bridges er overraskende sjenert. Han sier han forfølges av sine egne intensjoner og vil neppe nevnes i samme setning som Sam Cooke.

– Jeg ville bringe inn mer «attitude» til andrealbumet, sier han.

Av kritikere blir han sammenlignet med soulsangere som Sam Cooke, Otis Redding og Little Richard. Leon Bridges fra Texas er ingen hvem som helst. Akkurat nå, hvor han står overfor oss her på Rockefeller, snakker han om det etterlengtede og kritikerroste oppfølgeralbumet «Good Thing», som han nå turnerer med.

– Og mer selvtillit.

Ingen moderne Sam Cooke

Debutalbumet «Coming Home»  fra 2016 bar preg av en nostalgisk 50-60-talls soul som trakk mye inspirasjon fra de ovennevnte. Det var et varmt album som fungerte som en tidskapsel tilbake i en tid og lyd som ikke lenger preger populærmusikken. Det resonnerte verden over, nok til en turné for å promotere albumet i store deler av Europa.

Soulen som i utgangspunktet handlet om å skissere den afroamerikanske opplevelsen viste seg å ha en appell utover den tiltenkte målgruppen. Sjangeren ble popularisert av artister som Aretha Franklin, James Brown og Ray Charles. Artister som ga soulen et bredere publikum. Et publikum som omfavnet de dansbare instrumenteringene og fokuset på dyktige vokalister med historier som var virkelighetsnære for mange og fjerne for andre.

Da jeg møter Leon Bridges før konserten på Rockefeller en sen dag i oktober, er det disse artistene jeg er forberedt på at praten skal gå i. De gamle heltene, den nostalgiske sounden og hvordan det har påvirket Bridges som artist. Når Bridges kommer opp trappen med sin turné-manager, er det ikke en slags moderne Sam Cooke som fremtoner seg.

Men bortsett fra de svarte skinnskoene med sølvbrosjer, er ikke Leon Bridges en artist som ser ut som han sitter fast i fortiden, ikledd kritthvit jakke med hette og en svart lue som sitter løst plantet på toppen av hodet. Om noe, så ser han mer ut som en høyst moderne hiphop-artist.

(Foto: Helge Brekke)

Soul fra passasjersetet i farens bil

Bridges er en overraskende sjenert fyr, ikke den samme fyren som danser fra den ene enden av scenen til den andre få timer senere. Ikke er 29-åringen så opptatt av fortiden, heller.

– Jeg hører på mye trapmusikk, jeg digger en del artister som holder på nå, faktisk.

Med en gang vi setter oss ned, beveger praten seg inn i en diskusjon om hiphopens tilstand, slik den er akkurat nå. Som en ung mann fra 90-tallet var hiphopen en like stor inspirasjonskilde som Texas-blues og -country var i oppveksten. Gjennom radio oppdaget han musikk som ikke var å finne andre steder.

– Radio er ikke lenger en så stor del av hvordan folk finner ny musikk, men da jeg var liten, hørte jeg på radio fra mamma dro på jobb, til hun kom hjem. Jeg oppdaget Nelly, OutKast og R. Kelly. Alle disse ulike artistene som jeg ikke fikk lov til å høre på når mamma og pappa var hjemme.

– Men hva da med soulmusikken, hvordan ble det en del av Leon Bridges?

– Soulmusikk har alltid vært der. Faren min er nok hovedansvarlig for det. Jeg satt på med ham da han gjorde ærender rundt omkring i byen og spilte Stevie Wonder og Curtis Mayfield. Vet ikke engang hvilke cd’er det var, de stod alltid i spilleren. Spesielt låta «Pusherman» av Curtis Mayfield ble spilt på full guffe hver gang vi var ute og kjørte.

Kool & The Gang, Earth, Wind & Fire og James Brown. Bare noen av de artistene faren mimret over i bilturene fra oppveksten. Artister han hadde minner av å se i konsert, og som underbevisst kom under huden på Leon Bridges som ung.

– Det var mye senere i livet at jeg begynte å trekke på disse påvirkningene. Skrivestilen min var ikke i tråd med 60-tallet, Otis Redding og tidlig r&b. Det var bare det som kom ut av meg, naturlig.

(Foto: Helge Brekke)

Summen av sine deler

– Du blir ofte plassert i den kategorien allikevel. Som den nostalgiske artisten, en Sam Cooke for min generasjon. Hva synes du om de stemplene?

– Det var helt klart ikke min hensikt. Jo, Sam Cooke var en inspirasjon da jeg jobbet med det første albumet, men jeg prøvde mitt beste å nærme meg det på min egen måte. Hvis jeg kunne bruke den sounden til å fortelle min egen historie så kunne det stå på sine egne ben, på min måte. Jeg forventet ikke å bli sett på som en slags åndelig etterfølger av Sam Cooke. En retro-soul mann. Jeg syns det var smigrende, men samtidig så lot det meg ikke gjøre noe som kunne bli sett på som unikt.

Bridges snakker med blikket fremover og et sjenert kroppsspråk. Men ikke uten en hel del lidenskap.

– All musikk er inspirert av noe nå. Vi har brukt de fleste akkordprogresjoner og melodier allerede. Det meste har blitt gjort før, legger Bridges småflirende til.

I perioden fra han ga ut det «nostalgiske» debutalbumet i 2015 turnerte Leon Bridges lenge og brukte mye tid på å skrive nye tekster. Det var en periode hvor han lette etter sin nye «sound». Han var ute etter å slippe unna alle sammenligningene.

– Jeg ville ikke nevnes i samme setning som Sam Cooke, eller bli sammenlignet konstant med de samme folkene. Det var hele målet i den perioden.

(Foto: Helge Brekke)

Viktigheten av eierskap til egen musikk

Nok om det. På oppfølgeren «Good Thing» forteller Bridges at han fant seg selv og sin egen sound i større grad enn tidligere. Lydbildet var en større sum av den han var som artist. Prosessen var helt annerledes enn det hadde vært på førstealbumet «Coming Home».

– På «Coming Home» var alt spilt inn analogt, alle låtene var skrevet før vi gikk i studio. Denne gangen var det en helt ny prosess for meg. Jeg samarbeidet med andre artister og låtskrivere i mye større del – noe jeg egentlig var ganske mye imot i starten, men som jeg så fordelen av og skjønnheten i når den første låten «Bet Ain’t Worth the Hand» kom ut.

Derfor ville han gi mer attitude til sitt siste album.

I popens verden er samarbeid og bruken av låtskrivere en del av låtprossessen som de fleste er klar over. Bridges oppdaget at samarbeidet med andre ikke gjorde at han følte noe mindre eierskap til sitt eget materiale.

– Mange tenker sånn, hvert fall i indie-scenen og den verden jeg kommer fra; alt skal være selvlaget. Hvis du ikke skriver dine egne sanger er det et svakhetstegn på en måte. Og låtene er fortsatt sanne for meg. Nå skriver jeg en del sanger som ikke nødvendigvis er noe som har hendt meg, sier han.

– Men jeg tror mange kan relatere til dem likevel.

(Foto: Helge Brekke)

Nyheter

Om Subjekt

Subjekt er et tidsskrift og nettsted for etikk og estetikk i kunst og kultur. De fysiske utgavene er riksdistribuert gjennom Interpress og kommer plutselig. Magasinet ble først lansert som et subjektivt papirmagasinformat med redaktøren som eneste bidragsyter i 2012. I 2014 kom den vanskelige andreutgaven på over 240 sider, med 30 bidragsytere. I 2017 ble Subjekt.no lansert, med papirmagasinet som ryggrad. Subjekt er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord.

Bidra? · Annonsere? · Ris/ros/kontakt? · Les mer om Subjekt.

2018 © Alle rettigheter reservert Subjekt, utgitt av Perfektum Partisipp AS. Redaktør og ansvarlig utgiver: Danby Choi.