Stiller betimelige spørsmål om ubehagelige sannheter
I kontrast til det lille og lavmælte utstillingslokalet, er den nyeste utstillingen på Tenthaus både hardtslående og kompromissløs om storhetsgalskap og vestlig ignoranse, skriver Subjekts kunstredaktør.
Innerst i Tenthaus sine lokaler i Oslo, ruller det en 20 minutter lang videoinstallasjon. Med dempet belysning, sitteplasser og høretelefoner, er det lagt til rette for å sette av god tid til å få med seg hele seansen.
«Våpen har redusert meg til et nummer i Europa. Jeg hadde et navn der jeg kommer fra.»
Vi hører en stemme fortelle om hvordan våpenet har hatt store konsekvenser for hans liv, men vi får aldri se ham i person. Det eneste åpenbare er at han er flyktning.
Videoinstallasjonen heter «Sicherheit» (2016/17) og er laget av kunstnerene Saskia Holmqvist, Ellen Nyman og Corina Opera. Opptakene foregår i Sverige, som er en av verdens største våpeneksportører per innbygger, og verket retter søkelyset mot det de kaller moderne kolonialisme.
I filmen reiser kunstnerne rundt til steder i Sverige som er knyttet til våpenproduksjon, og intervjuer tilfeldige folk på gaten. Innimellom intervjuene, hvor svenske innbyggere blir spurt om hva de synes om landets våpenproduksjon, hører vi andre stemmer fortelle om hvordan de har blitt direkte berørt av våpen, produsert nettopp i Sverige. Det er påfallende at vi aldri får se ansiktene deres. De forblir usynlige skjebner, ignorert av en industri som angivelig eksisterer for å skape trygghet. Men for hvem?
På smertefullt vis, påpeker filmen det paradoksale i at en nasjon som fremmer seg selv som en fredsnasjon, samtidig, i kulissene, bidrar til krig og død andre steder. Ikke ulikt vår egen nasjon, vil mange påstå.
Ubehagelige sannheter
Dette uhyre dirkete og forklarende uttrykket er gjennomgående for alle arbeidene i gruppeutstillingen «What if the Image is Shown Next to an Historical Fact?». Slik tittelen tilsier står kunst og fakta konfronterende ved siden av hverandre, noe som oppleves som nærmest herlig politisk. Og selv om utstillingen balanserer farlig på grensa til å bli rent dokumentarisk, bærer arbeidene likevel nok preg av en fri og eksperimentell form, som vitner om kunstnerisk nærvær.
I lokalets første rom har kunstneren Fadlabi hengt opp en rekke nyhetsartikler, som han har samlet på i en årrekke. Det første blikkfanget er to bilder av Michael Jackson, ett hvor han fortsatt har mørk hud, og det andre hvit.
En sammenstilling man har sett mange ganger før, og som i seg selv er ganske uinteressant. Det er først når man legger merke til detaljene i de andre artiklene, at Michael Jackson-referansen får kraft.
Et tilsynelatende ung Jens Stoltenberg smiler selvsikkert mot oss, med overskriften «Norsk brudd med NATO vårt mål» ruvende over seg. På andre siden av rommet ser vi en betydelig eldre Stoltenberg med en dommerhammer i hånden, og ja, med nettopp et NATO-skilt bak seg. På samme vis hylles Osama Bin Laden som en «antisovjetisk kriger» av The Independent på en ene veggen, mens hans død feries på den andre i en artikkel i New York Post.
Som betrakter plasseres en midt mellom flere motstridende sannheter om personer og hendelser.
Fadlabis verk «You are here» (2019) vekker flere spørsmål enn svar. Virkelighetens kompleksitet og motstridende forhold går dårlig overens med menneskers behov for objektive sannheter. Et behov som gjerne bidrar til unyanserte historiefortellinger. Fadlabi utfordrer betrakterens forståelse av historien, og synliggjør medias makt til å definere sannheter.
Satiriske undertoner
Utstillingens visuelle uttrykk er enkelt. Kunstverkene taler høyt og direkte, og er tydelige i sin sak. Noen ganger beveger det seg nesten mot det banale. Eller, kanskje de heller avslører en banal virkelighet. De ulike arbeidene kjemper hver sin kamp, men møtes i en slags avsløring av ulike maktstrukturer.
I likhet med videoinstallasjonen «Sicherheit», rokker også kunstneren Ayatgali Tuleubek med en nasjons stolthet.
Ensomt på en vegg, svakt opplyst, henger et innrammet brev adressert til nasjonalbyrået for kartografi i Kasakhstan. Der forklarer kunstneren at han har forkortet Kasakhstans høyeste fjell, Khan Tengri med sine 7010 meter over havet, med ti centimeter. Rent fysisk. I brevet ber han høflig byrået om å endre de offisielle dataene sine, så vel som kartene.
En provoserende aksjon som også sier noe om hva størrelsen på et fjell betyr for en nasjons identitet og stolthet. Det er ikke et kasakhstansk fenomen, vi har også fra tidlig av pugget høyden på Norges største fjell, Galdhøpiggen. De gangene vi havner i skyggen av våre kjære naboland, er vi raske med å trekke fram vårt kuperte landskap som vitne om at vi også har noe å by på.
Det imponerende med Tuleubeks verk, som har fått den flotte tittelen «Great Things are Done when Men and Mountains Meet» (2014), er at den presenterer en intervensjon som faktisk skjedde. Kunstneren har fysisk forkortet Kasakhstans høyeste fjell. En absurd ting å gjøre, men som like fullt påpeker absurditeten i at et fjells høyde skal ha noe å si for et lands identitet.
Som utstillingen generelt og utstillingstittelen spesielt, tvinger verket betrakteren til å stille spørsmål. Det kan bare være godt.