Å møte indierock-kongene i Bob Hund er litt som å lese Morgenbladet. De snakker helst om demokrati, åpenhet, debatt og nyanser.
– Vi har gitt albumet en anvendelig tittel, så man kan bruke det til mange ulike ting, forteller Thomas Öberg.
Han er frontfigur i Bob Hund og snakker om albumet de er her for å promotere, «1-100», bare noen timer før de spiller sin forventningsfulle Oslokonsert, natt til 17.
Du har muligens sett den før: Bandets ikoniske logo – en naiv strektegning av et hundehode – som har blitt en kilde til en sær intellektuell kred-oppdagelse i alle fall de siste årene. Det siste tillegget til denne kredible katalogen er «1 – 100», hvor Thomas Öberg og kompani holder seg til vante takter med energisk sang og vreng.
Jovialt nok
Det svenske bandet slo gjennom i 1998 med «Jag rear ut min sjal». I dag, nærmere 20 år senere, regnes de som et av Sveriges mest progressive rockeband. Deres sjarmerende, rampete melodier og fengslende lyriske magi har kapret fans langt utenfor Sveriges grenser, men likevel skal det sies at prosessen ikke er uten utfordringer.
– En stund hadde vi et konsept om å lage musikk for ulike aldre. For 80-åringer og babyer og 18-åringer. Men så innså vi at vi aldri kom til å få det til.
Han fortsetter:
– Så kom vi på at man kan bruke denne tittelen til mange ting. Man kan prate om engasjement, hvor varmt det kommer til å bli på planeten, hvor mye penger de styrende politikerne har på sin skattekonto. Så vi sier det nå slik, om den anvendelige albumtittelen kan lære seg hva som skjer i samfunnet, da er Bob Hund glad.
Bob Hund har kanskje ikke en beste teften for konsepter, men låtskrivingen sitter der den skal. Dette er ifølge vokalist Öberg og gitarist Hellquist fordi låtene har en slags feil eller absurd åpenhet.
– Låtene vi har skrevet har vært så åpne at folk har kunnet lese symboler i teksten. Du kan spørre to personer så får du to forskjellige svar. Da blir du delaktig. Du må tenke.
– Som om det manglet en intellektuell puslespillbrikke som lytteren selv må finne, skyter han inn.
Öberg er likevel kravstor. Og de svenske indierock-kongene i Bob Hund har aldri føyet seg etter normalen. Heller ei innfridd på det folk gjerne forventer av bandet. Så når svenskene nå gir ut sitt niende album, er alt vi har lært å forvente det uventede.
– Det finnes alltid et moment i musikken vår som ikke er perfekt. Det får være opp til publikum å finne.
Demokratisk på godt og vondt
Som de skandinaverne de er, praktiserer Bob Hund demokrati innad i gruppa. Men Öberg presiserer raskt at styresettet ikke er en dans på roser.
– Vi har forsøkt å ha demokrati i bandet siden vi begynte. Vi har stemt og kranglet om alt, men ingen får viljen sin gjennom. Alle er skuffet hele tiden, sier han. Men det er vel sånn det skal være.
– Ja, når vi når et visst nivå av misnøye hos alle, da vet vi at det er ferdig, legger Hellquist til.
Men Bob Hun ønsker ikke å legge skjul på problemene de møter på. Som i demokratiet, anerkjenner de uenigheten som en kvalitet.
– Vi tror det meste er fremkommelig. Mennesker må bare lære seg at demokrati er kjempekomplisert. Du får heller ingen belønning, sier Öberg.
Nyansert
Til tross for at Öberg ikke trodde de kom til å overleve sin første øving, har Bob Hund spilt i 27 år, og på veien har de fått et ganske unikt innsyn i musikkens verden. Dette kommer tydelig fram på låten «Impopulärmusik».
– «Impopulärmusik» handler om populærmusikk, men den handler også om en stemning i samfunnet, forteller Öberg.
– Vi har «likes» og «dislikes», og man taper mange nyanser om man skal behøve å relatere til det hele tiden. «Impopulærmusik» er det man får om man ikke har populærmusikk.
Musikken skapes ikke utenfor det samfunnet den eksisterer i, og Bob Hund er tydelig klare over sine holdninger i samfunnet. De vet også godt at samfunnet påvirker hva de skriver om ting og hvordan de forankrer sine syn i sitt lyriske univers.
– Vi kan ikke spille «the young man’s game». Musikere kommer og går, det har vi sett, men vi ser jo også hva som skjer i samfunnet. Samfunnet forandres, og da kommer refleksjonene også til å gjøre det. Om jeg synger om penger vil jeg ikke at det skal handle om en krone eller tusen dollar-seddelen, men om alt som finnes i mellom.
Öberg reflekterer videre over hvordan Bob Hund, overraskende nok, ikke lenger er så langt fra normalen som de engang var. Men parallellen lover ikke så godt som en skulle tro:
– Samfunnet har blitt mer som en Bob Hund-tekst. Kjempeforvirret, paradoksal og vanskelig å følge. Hva handler dette om?
Vi stiller spørsmålet tilbake.
Ingen aning
– Folk pleier å spørre, «hva handler det om», og det er sånn at når man titter ut på samfunnet nå, hva handler samfunnet om? I don’t know, I don’t have a fucking clue.
Selv ikke rockestjerner har svar på alt – heldigvis. Det er fristende å spørre hvordan en gruppe holder det gående i så mange år, og kanskje enda mer interessant hvordan de skaper relevans. Har Bob Hund tålt tidens tann, eller har idéen om Bob Hund forbigått svenskenes skaperverk?
Merkelig nok finnes svaret i misnøyen, skal en tro Hellquist:
– Jeg kan ikke tenke meg noe verre enn et band som sitter og er fornøyde med seg selv. Da er man jo ferdig.
Öberg sier også håpefullt at det finnes en nysgjerrighet som driver Bob Hund og utdyper:
– Vi løser problemer som vi selv skaper. Det holder oss nysgjerrige. Fra utsiden tror jeg folk oppfatter dette som at vi er relevante, fortsetter han.
Relevant eller ei, Öberg har særlig ett håp for de som ser eller hører på Bob Hund:
– De skal tenke sånn: Dette her kan jeg gjøre bedre selv. Og så går de hjem og så gjør de det.
