Under kunstnernavnet A. K. Dolven, har Anne Katrine Dolven blitt vel etablert blant landets fremste samtidskunstnere. Hun er kjent for å ta utgangspunkt i sin egen kropp når hun lager kunst, noe hun også gjør i utstillingen «Hitting a Mountain with Snow on My Left and Right Shoulder» på TKM Gråmølna i Trondheim i disse dager.
Men i dette tilfellet lykkes hun spesielt godt med å trekke betrakteren så nært hun kan, for så å berøre dem med et enkelt fingeravtrykk, for å vise at hun har vært der. Utstillingen balanserer mellom et lavmælt og høylytt uttrykk, men beholder en nærhet til Dolven gjennom hele spekteret.
Omringet av «ja»
Idet du entrer utstillingen reiser galleristen reiser seg for å gå og flytte nålen på LP-spilleren som ligger på gulvet. Lyden av Anne Katrine Dolven og John Giorno, som sier «Ja!» om hverandre sprer seg i rommet. Verket «Ja as Long as I Can» står i sentrum av utstillingen, og den både drar deg inn og omslutter deg mens du vandrer rundt i lokalet.
Dolven og Giorno utforsker ulike sider av «JA»-et, og kombinasjonen av Giornos monotone og noe slitne «JA», som summer i bakgrunnen, og Dolvens mer sensuelle og engstelige «JA» fremstår nærmest humoristisk. Disse JA-ene gjentas i 22 minutter i strekk, noe som kan oppleves både slitsomt og insisterende. Likevel er det vanskelig å forlate verket mens det pågår for å vandre videre. «Ja as long as I can» har blitt oppført som performance flere ganger, og selv i Londons travle gater stod det betraktere og lyttet frem til performancen var ferdig.
Dolvens utstilling er preget av fysisk tilstedeværelse. Hun etterlater deg ikke alene blant kunsten, men omringer deg ved alle kanter. Utstillingen byr på et mylder av uttrykk, deriblant maleri, video og ord skrevet med blyant på vegg.
Pust og pes
Det finnes mange spor av arbeidsprosessen i utstillingen. I verket «Hitting a Mountain with Snow on My Left and Right Shoulder» har hun malt med sin egen kropp, ved å henge seg opp over et stort lerret for så å børste sine hvitmalte skuldre over en svartmalt flate. Det mentale bildet en får av A. K. Dolven som henger og dingler i studioet sitt, og av henne som sukker og roper «ja» til en LP-innspilling, gir det enkle og rene uttrykket hun etterlater seg en humoristisk vri.
Dolvens tilstedeværelse forsterkes av at hun har skrevet på flere av veggene med blyant. I foajéen inn til museet har hun skrevet en lengre tekst om hva som forandrer seg når man reiser til helvete, og hvordan man overlever ved hjelp av pusten. Hennes skrift, sukk og fingeravtrykk følger oss gjennom hvert rom, denne intimiteten er intens, men også beroligende når man vandrer rundt alene.
Mens man går gjennom utstillingen høres et kall fra et avsidesliggende rom. Det er Dolven som roper «kom», men når man entrer rommet blir man møtt med et skilt som oppfordrer til det motsatte. «Please return». Betyr dette at man skal snu og ikke følge stemmen som roper, eller er skiltet etterlatt av noen som forsøker å si at man skal komme tilbake til dem? Tvetydigheten gjør at man nøler litt med å følge stemmen. Utstillingen er generelt preget av mange tvetydigheter, fra et ja som av og til er så tvilende at det kan bety nei, til et «kom» som kan bety «gå tilbake».
Fremtidshåp
«Teenagers Lifting the Sky» er et av de mer politisk eksplisitte verkene i utstillingen. Maleriet henger høyt på veggen, og har svarte håndavtrykk som starter på bunnen og klatrer oppover mot toppen. Ved første øyekast kan det se ut som om hendene klamrer seg fast i lerretet, men når blikket vandrer opp, ser det heller ut som om de har prøvd å nå så høyt opp som de bare kan.
Ifølge tittelen er verket positivt ladet, og det kan se ut til at Dolven har håp for både fremtiden og dagens ungdom. Hun har plassert maleriet vis á vis de seks betongblokkene fra Berlinmuren iført et salgsskilt som står utenfor TKM Gråmølna, et verk som kritiserer både maktmisbruk og kapitalisme. Virkeligheten virker dyster fra utsiden av museet, men med et verk som dette minner Dolven oss om at vi ikke kan være passive tilskuere til en verden som går under.
Det er likevel de to lydverkene som veier tyngst i utstillingen. De følger deg mens du vandrer rundt, og du har ufrivillig memorert dem når du er ute på gata igjen. Den intense nærheten man får til Dolven blir etter hvert slitsom, men det er oppleves stort av kunstneren å ta imot betrakteren på denne måten.
