Marthe Elise Stramruds funksjonelle skulpturer er lett gjenkjennelige med sine nynaivistiske trekk. (Foto: Preben Holst.)
Jevnaldrende i forskjellige tider

Marthe Elise Stramrud kaster nytt lys på et glemt kunstnerskap

På Ram galleri får du gleden av å oppleve det som skjer når et glemt kunstnerskap på grundig og respektabelt vis settes opp mot et nytt, skriver Subjekts anmelder.
Saken er Ram galleri viser fram arbeider av Marthe Elise Stramrud og Eva Bull Holte. Subjekts anmelder, Tiril Flom, kommenterer.

Fargerike kopper og kar er å skimte gjennom Ram galleri sine nye vinduer i Kongens gate. For de som har fulgt med på den norske kunstfronten de siste par årene, er det lett å se at disse har med Marthe Elise Stramrud (f. 1984) å gjøre. Kunstneren fra Kristiansand og Oslo har gjort seg kjent med sine nynaivistiske uttrykk.

Disse skulpturelle bruksgjenstandene er stablet oppå hverandre og presentert som maleriske skulpturer på trancherbord i metall, på hyller og i vinduskarmen. De keramiske arbeidene er omringet av koloristen Eva Bull Holtes (1922-1993) modernistiske portretter og landskapsmalerier, her presentert som en slags kontekst for samtidskunsten.

Ram galleri har samarbeidet med Nordic Institute of Art og Eva Bull Holtes museum og minnefond for å løfte to vidt forskjellige, men likevel matchende kunstnerskap. Resultatet er en fargesprakende og levende utstilling, med et institusjonelt bakteppe.

(Foto: Preben Holst.)

Ryddig og solidarisk

Ram er et galleri for samtidskunst, men i denne utstillingen tar de på seg utfordringen om å sette et historisk kunstnerskap i dialog med en ung samtidskunstner. I en slik utstilling handler det i like stor grad om rammeverket rundt kunsten. Vi får inntrykk av et ønske om å vise solidaritet fra flere kanter.

I utstillingskatalogen spør Dr. philos. Knut Ljøgodt hvorfor et kunstnerskap som Bull Holtes, som i utgangspunktet var anerkjent i sin tid, blir bortglemt. Direktør for Unge kunstneres samfund (UKS), Rhea Dall, skriver i samme katalog Marthe Elise Stramrud inn i et feministisk narrativ som inkluderer kunstnere som Rosemarie Trockel og Martha Rosler. Tekstene i katalogen blir i seg selv små bidrag til en revisitert kunsthistorie. I tillegg arrangeres det et seminar i Oslo for å markere 20-årsjubileet til Eva Bull Holtes museum i Åmotsdal, Vest-Telemark, der akademia møter kunstverden i samtaler om kvinners plass i kunsten.

Sammen tar institusjonene ansvar for å gjeninnføre Bull Holte som allmenn referanse, og samtidig løfte Stramrud som en ung samtidskunstner innenfor en kunsthistorisk kontekst. Under besøket får vi vite at Ram fikk kuratorisk frihet til å selv velge ut verk fra Bull Holtes museum og stille det ut som de ville. Slik får galleriet en mulighet til å presentere kunst på kunstens premisser. Fokuset i utstillingen er på de kunstfaglige referansene som finnes i verkene og som oppstår i samspillet mellom dem, fremfor politiske eller sosiale referanser. Den kunstfaglige diskusjonen trenger altså ikke vike for diskusjonen om kvinner i kunsten fordi sistnevnte får sitt eget rom i seminaret. Vi får en en sniktitt på temaer i utstillingskatalogen. Alle stemmer kommer tilsynelatende fram i ryddig solidaritet.

(Foto: Eva Bull Holtes museum.)

Levende kunst fra to epoker

Men, tilbake til gallerirommet. I utstillingen på Ram ser vi et utvalg av Holtes arbeider fra 1950-tallet. Da var hun i 30-årene, slik Stramrud er i dag. Dermed er det på et vis verk av to unge kunstnere vi blir presentert for.

Bull Holte begynte med keramikk ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun gikk over til maleri ved Kunstakademiet med læreren Jean Heiberg, som selv hadde vært elev av Henri Matisse. Bruken av sterke, kontrasterende farger og brede penselstrøk i Bull Holtes bilder bærer preg av fauvismen, en malerisk tradisjon som Matisse fikk æren for å grunnlegge på begynnelsen av 1900-tallet. Hun var aldri kjent for å være den mest eksperimentelle maleren på feltet, og ved første øyekast er det ikke egentlig noe særlig unikt med bildene. Men det er med fargebruken at Bull Holte virkelig treffer spikeren på hodet.

Med sine levende fargekombinasjoner foreviger hun det karakteristiske lyset i norske, spanske og franske naturlandskap – man kan virkelig kjenne seg igjen i fargene. Sammen med hverdagslige stilleben og portretter av nære bekjentskap, tilfører verkene en tilstedeværelse og en følelse av levd liv, som går i naturlig dialog med Stramruds personlighetsfylte kopper og kar.

Stramrud har gått motsatt vei i sin karriere, først med maleri og foto og nå med keramikk. Den ujevne formen til arbeidene avslører kunstnerens hånd som bearbeider leiren. Den tredimensjonale keramikken behandles som en overflate for maleri med ulike teknikker som sgraffito, sjablong og glasur. Resultatet blir lekne kunstverk om skaperglede. Eller kjøkkenutstyr til en god middag – same difference.

Hvorfor må kunsten og livet være to forskjellige sfærer, igjen? Tankene vandrer til kjøkkenet som hjemmets livlige knutepunkt, der mat lages og deles. Med sterke farger og motiver som smilende ansikter og delfiner oppfordrer Stramrud til å senke terskelen for perfeksjon, og ta opp den skapergleden igjen i hverdagen.

(Foto: Preben Holst.)

Samtaler om kos

Innerst i lokalet, bak veggen som deler rommet i to, henger noen små innrammede farge- og portrettstudier av Bull Holte. Der skissene henger har veggen blitt malt rosa, og skaper en liten boble for beskueren som kommer nærmere for å se.

Fargestudiene viser fire variasjoner av et landskapsmotiv i Nice. Portrettstudiene, som er tegnet etter et museumsbesøk, har en tilsynelatende uanstrengt og flytende strek. Til venstre for den rosa boblen henger en større skisse i sorthvitt av en spanjol som røyker. Ved siden av han igjen, et maleri av et bord fullt av vinflasker. På bakken svarer Stramruds stablede ildfaste former med et bilde som ser ut som en gammel vinkrukke. Stablede kaffekopper blir bakgrunn for malerier av fjes og vinflasker.

For slik er utstillingen bygget opp — verkene snakker sammen. Som kameleoner etterligner de hverandre, og svarer på hverandres karakteristikker. Det skapes små, lystige samtaler mellom verkene, om venner og vin, om hverdagslig intimitet. Om livets lysere sider, egentlig. Samtidig får de kunsthistorisk tyngde av å være sammen på utstilling, med påfølgende seminar.