«Joker» maler frem et skitten bybilde, som virker både ensomt og klaustrofobisk på samme tid, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse.)
Lang og kjedelig

«Joker» tilføyer dessverre ingenting til filmkunsten

Mange har gledet seg til «Joker», men filmen viser seg å være helt uten nerve. Ingen ny klassiker, skriver Subjekts anmelder.
Saken er «Joker» hadde Norgespremiere 4. oktober og vises på norske kinoer nå.

Det har lenge vært store forventninger til «Joker» (2019), som alt har gjort seg bemerket med en imponerende lanseringskampanje, samt gjev pris i Venezia. Todd Phillips, som på ingen måte har utmerket seg tidligere, ser virkelig ut til å ha truffet noe med sin nye film. En film som ikke viser mangel på ambisjon eller viljestyrke.

«Joker» finner sted i New York-lignende Gotham City på starten av 80-tallet. Det males frem et skittent, men også lekkert bybilde av den fiktive metropolen. Filmen tar oss tilbake til byens røtter, lenge før Joker ble Batmans erkefiende. Vi møter den middelaldrene komikeren Arthur Fleck (spilt av Joaquin Phoenix), som vi vet har en kriminell fremtid i vente. I filmen utsettes han for vold, diskriminering og psykisk mishandling. En dag får han nok, og som vi har sett så mange ganger før, tar han loven i egne hender.

«Joker» stoler ikke på publikumet sitt, noe gjør filmen ufrivillig lettbent og forutsigbar, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse)

Stoler ikke på publikum

Bob Kanes univers er som skapt for film, og det mangler ikke på eksempler. Phillips er ikke den første som filmatiserer Gotham City, og er heller ikke alene om å bli fascinert av Joker-skikkelsen. Det blir fort tydelig for oss at det har gått inflasjon i estetikken, og man må virkelig vise innsats for å vinne gjennom.

Filmen er skrevet av regissøren selv, i et samarbeid med Scott Silver. Manuset låner mye fra Alen Moore og Frank Miller, men det tyder også på inspirasjon fra andre medier enn bare tegneserieuniverset. Mye lånes fra Martin Scorseses filmer – da særlig «Taxi Driver» (1976), «Raging Bull» (1980) og «The King of Comedy» (1982) – som samtlige er skrevet av Paul Schrader. Utvilsomt tre fantastiske filmer, som alle når høyder «Joker» aldri er i nærheten av. 

Mye av grunnen til dette ligger i manusets overforklarende elementer, opplysninger vi for lengst har forstått på egenhånd. Når det ikke stoles på publikum, brukes det unødvendig mye tid på det helt enkle. Verst er det at vi etter få minutter gjetter oss til hvordan klimaks skal utspille seg. Dermed blir filmopplevelsen blir både seig og kjedelig, uten at vi får noe igjen for det.

Det refereres til både Scorsese-filmer og klassiske musikaler. Phillips låner for mye av inspirasjonskildene sine, for «Joker» mangler en særegen stil. (Foto: Presse)

Mangler identitet

Enda Scorsese har vært til inspirasjon i manusarbeidet, er det få likheter til Scorseses visuelle stil. «Joker» er uten energi, og det er lite ekstraordinært å trekke ut fra Lawrence Cher sitt kameraarbeid. Phillips skaper aldri noe eget med «Joker», og de psykologiske aspektene føles heller tenkt enn ektefølt.

Lydsporet har en moderat god effekt, med flere nikk til eksempel Gene Kelly, Frank Sinatra og Jimmy Durante. Dette er elegant referert, men kjennes ikke friskt. Hildur Guðnadóttir har skrevet originalmusikk til filmen, men heller ikke hun treffer filmens rytme, og musikken blir et forstyrrende element, når hun egentlig burde kommunisert tittelfigurens indre ubehag. 

Joaquin Phoenix føyer seg inn i rekken av mannlige skuespillere som søker en mening i all galskapen. Prestasjonen hans står fint alene, men rollen har blitt tolket bedre før, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Presse)

Enda en «Joker»

Det er mye status tilknyttet til den ikoniske skurken. Der kvinner må gjennom Hedda Gabler og Hedvig Ekdal, måtte menn en gang bevise seg gjennom Hamlet. Med årene er det som om The Clown Prince of Crime har tatt over for den danske prinsen. Jack Nicholson, Heath Ledger, Jared Leto og nå Joaquin Phoenix har alle fått stor oppmerksomhet for prestasjonene sine, og ikke helt uten grunn. 

Phoenix er sjeldent det beste ved en film, men har fungert i roller som Freddie Quell i «The Master» (2012), og han fungerer også greit nå. Det lekes både med kroppsspråk og stemme, men Phoenix utfordrer ikke skuespillerkunsten mer enn det som er forventet av ham. Dette er ikke hans skyld alene; det står også på regissørens instruksjon. 

Robert De Niro er også med som tv-verten Murray Franklin, som er en tydelig referanse til Jerry Lewis i «The King of Comedy». De Niro tar seg fint ut, i motsetning til Brett Cullen som er totalt malplassert, uten å avsløre for mye. 

Zazie Beetz spiller en liten, men viktig rollefigur i «Joker», og uten tvil filmens svakeste element. (Foto: Presse)

Ingen ny klassiker

Sometimes, I remember it one way, sometimes another … If I’m going to have a past, I prefer it to be multiple choice, forteller Joker i den grafiske romanen «The Killing Joke» (1988). 

Vi ville valgt bort Todd Phillips film, hadde vi hatt sjansen. For på tross av ambisjon mangler filmen en original visjon. Dessuten tilføyer «Joker» ingenting nytt til filmhistorien. Vi tenker tilbake til «Once Upon A Time In Hollywood» (2019)  som imponerte oss ved å både være et kjærlighetsbrev til en bestemt type film, samt bli et selvstendig verk. «Joker» prøver på ha en lignende tilnærming til New Hollywood, men resulterer i en blek kopi. Filmen burde inneholdt en mer psykologisk utforskning av hvorfor enkelte søker rettferdighet i vold, og kunne trengt enn mørkere atmosfære.

«Joker» ble ikke den filmen vi håpet på. Den er lang og kjedelig, og altfor dårlig skrevet til at vi tar galskapen seriøst. Altså ingen ny klassikker fra Todd Phillips.