Oslo arkitekturtriennale, som i år var viet degrowth, har sin siste dag i dag. Subjekt og Morgenbladets arkitekturkritiker Brochmann kritiserer triennalen for å være for visjonær og kunstnerisk. Men er det ikke nettopp radikale visjoner vi trenger nå?
Subjekt etterlyser realitetsorientering
Det var Brochmann, som ifølge Subjekt er kunst-Norges 39. mektigste person, som først kritiserte triennalen. Han sa «arkitektur er ikke kunst», og etterlyste også mer praktiske svar fra triennalen.
Subjekt følger opp med å regelrett slakte triennalen. Som et ekko av Brochmann, kritiserer magasinets redaktør Danby Choi og skribent Erle W. Austrheim triennalen for å være lite praktisk, og at prosjektet heller virker å ønske seg «en antikapitalistisk økologisk revolusjon». Subjekts arkitekturkritiker, Robin Van de Walle, konkluderer også i sitt innlegg om byantikvaren med å si at «det siste Oslo trenger er degrowth».
For oss er det derimot betimelig og forfriskende at noen endelig snakker om noe mer enn TEK17, overvannshåndtering og snussirkler på toaletter som løsninger på de sosiale og økologiske utfordringene vi står overfor i byutviklingen.
Nei, byantikvaren er ikke farligere enn Thon
Morgenbladet og Subjekt er samstemte i å kritisere et etterlengtet oppgjør med de strukturelle problemene arkitekter har måttet forholde seg til i altfor lang tid.
Nyliberalismens inntog i byutviklingen på 80-tallet har betydd at utviklerne har fått stadig mer makt. Det virker ikke som Subjekt har forståelse for at en byutvikling som prioriterer eiendomsutvikleres profittbehov og bymyndighetens behov for å tiltrekke seg turister, hverken er sosialt eller økologisk bærekraftig.
Subjekts Van de Walle peker på at Byantikvaren gjør byen «ubeboelig» og driver med «farlige restriksjoner». Han mener mangelen på boliger i hovedstaden skyldes at «kommunen kun har gitt byggetillatelse til 1.500 nye boliger årlig i perioden 2018-2019, altså langt under halvparten av hva som trengs». Her hører vi nok et ekko av Brochmann, som nylig hevdet at «Byantikvaren farligere enn Olav Thon for utviklingen av Oslo».
For det første er ikke restriktive planmyndigheter roten til byens problemer, men heller den skjeve maktfordelingen i favør av utbyggere. For det andre løser ikke liberaliseringer, slik Van de Walle synes å ønske seg, automatisk byens problemer. Å bygge flere leiligheter gir ikke mening hvis de er dyre. Hvorfor nevnes ikke behovet for en ny sosial boligpolitikk?
Leken kapitalismekritikk
En fellesnevner i Subjekts dekning av triennalen er det totale fraværet av kritikk av økonomisk interesser i byutviklingen. Et av manifestene som kom fra Oslo arkitekturtriennale, beskrev eksempelvis Choi og Austrheim som «kjedelig kapitalismekritikk».
Men hva skal en arkitekturtriennale egentlig være? Som yrkesgruppe er arkitekter svært avhengig av kapitalsterke oppdragsgivere for å realisere sine samfunnsidéer. I en triennale kan imidlertid kreativiteten blomstre. Her kan helt nye samfunnsalternativer lekes med og utvikles, alternativer som ikke bare representerer grønnvasking av et problematisk system.
Heller visjoner enn illusjoner
For Subjekts Choi og Astrheim er «det mest forfriskende på programmet» et prosjektet viet overvannshåndtering – en setning som får deg til å lete etter ordet «annonse» med liten skrift.
Varemessen «Bygg reis deg» på Lillestrøm virker heller som et passende alternativ for skribenter som mener at «grønn vekst ikke er umulig», og som slår slag for «compact cities», begreper som er populære blant eiendomsutviklere som vil bygge oss ut av både bolig- og klimakrisa. Der kan de høre mer om konkrete, tekniske løsninger fritatt fra kritiske spørsmål.
Det haster med at denne formen for eiendomsutviklerideologi skrapes, til fordel for reelle alternativer.
Alf Jørgen Schnell er redaktør i tidsskriftet +KOTE, som er en mediepartner til Oslo arkitekturtriennale. Schnell har også bidratt til triennalen gjennom prosjektet «Familien».
