Artikkelforfatteren av innlegget, Paul Grøtvedt, er mangeårig kunsthistoriker og forfatter av bøker om kunst. Han mener arkitektene vil ha oss til å tro bedre om glass og betong enn de egentlig er.
Arkitektene vil ha deg til å tro noe annet, men

Jo enklere en bygningskropp utformes, dess mindre kvalitetspotensiale oppnår den. Less isn’t more

Estetikken forsvant. Igjen gjenstod effektiv funksjon. Det fungerer, men vakkert er det bare ikke, skriver Paul Grøtvedt.
Saken er Paul Grøtvedt skriver om «estetikken som forsvant fra arkitekturen».

I Plan- og bygningsloven § 1-1 «Lovens formål» stilles det krav til estetisk utforming av tiltak og omgivelser. Utformingen av tiltaket skal altså inneha bestemte estetiske egenskaper, som i § 29-1 og 29-2 blir spesifisert i retning av «gode visuelle kvaliteter». Men hva i alle dager er estetikk og gode visuelle kvaliteter?

Estetikk kommer av det greske ordet aisthesis, som oversettes med sansning, eller fornemmelser. Siden 1800-tallet har estetikken vært en filosofisk disiplin som har utforsket, drøftet og historisk belyst det skjønne i kunsten og naturen.

I dag bruker man også begrepet estetikk om kunstneriske virksomheter og skapende formgivning generelt, som for eksempel arkitektur og annen bruksbestemt design. Hva det estetiske ved en moderne boligblokk mer konkret innebærer, får vi sjelden svar på.

Arkitektene hevder at det har noe med den ytre formens organisering å gjøre, en slags relasjonell struktur, som er mer abstrakt enn sanselig.

Det gir ingen god mening ut fra egenarten i det estetiske, for skjønnhetens fremtoning ligger ikke i det abstrakte, men i det sanselige og gåtefulle.

Oslo skatehall åpnet januar 2017 på Voldsløkka i Oslo som en møteplass for unge både sommer og vinter. (Foto: Oslo kommune.).

Tomme begreper

Da er det grunn til å spørre om hvorfor det gåtefullt estetiske ved formgivningen, som ikke alle kan se og vurdere, er så viktig at det må nedfelles i lover og kommuneplaner?

Nå er det et faktum at det er stor uenighet blant innbyggere om moderne blokkbebyggelse. Mange mener at den ikke uttrykker noen estetisk formgivning, snarere det motsatte.

I den situasjonen kan § 29-1 og 29-2 komme oss til hjelp, der det fastslås at et tiltak skal ha «gode visuelle kvaliteter». Her foretar lovparagrafene en viss presisering av det estetiske, dog uten å avklare hva «visuelle kvaliteter» og «gode visuelle kvaliteter» i en bygning er for noe.

Vi skjønner jo at det visuelle har noe med syn og sansning å gjøre, men ikke hva en god visuell kvalitet er, bortsett fra at den er synlig. Ja, hva er en kvalitet i sin alminnelighet?

Den mest vanlige oppfatningen er at kvalitet er en positiv egenskap ved en gjenstand, i dette tilfelle et stykke arkitektur. Hvis det synlige objektet har positive egenskaper i seg, det vil si arkitektoniske formgitte kvaliteter, så trenger man vel ikke å kreve at de også skal være visuelt gode. Det blir smør på flesk, og er en språkbruk som mer forvirrer enn avklarer.

(Foto: Vega scene.)

Kvalitet ligger i det mer sammensatte

Hvis vi forestiller oss et geometrisk legeme, for eksempel en kube med slette sider, så har ikke denne formen i utgangspunktet så mange visuelle kvaliteter, bortsett fra de matematiske, men de er mer abstrakte enn sanselige. Nå kan man selvsagt fargelegge hele, eller deler av kuben, men det er ikke gitt at uttrykket skaper visuelle kvaliteter i en så enkel og streng formstruktur. Allikevel er det veien å gå om man ønsker å utvide registeret av uttrykkselementer i kuben og dermed gjennom ulike avveininger tilføre grunnformen flere mulige kvaliteter.

I arkitekturhistorien har denne fremgangsmåten med å utvide bygningers grunnstruktur med nye og varierte formelementer pågått i årtusener, alt etter funksjon og representasjon. Både tankegangen og uttrykksbehovet har vært anti-minimalistisk ut fra en forståelse av at arkitekturens form skal uttrykke estetisk mening, det vil si en variert og behersket bruk av formelementer som gir bygningen de rette visuelle kvaliteter.

Det er altså bare når formgivningen er variert og formelementene skaper spennende forbindelser at det kan oppstå visuelle kvaliteter. Det er en trinnvis prosess fra det enkle og kvalitetsløse til det mer sammensatte og kvalitetsrike. Jo enklere en bygningskropp utformes dess mindre kvalitetspotensiale oppnår den. Dette får man bekreftet gjennom den nyere tids arkitekturhistorie, skjønt moderne arkitekter påstår det motsatte, at «less is more» og at de visuelle kvalitetene i en bygningskropp øker og forsterkes når arkitekten forvandler den til en enkel kasse i glass og betong.

Finnes objektive krav

Med et slikt minimalistisk perspektiv på den arkitektoniske formgivningen blir det selvsagt vanskelig å bestemme de visuelle kvalitetene i en modernistisk blokk. De er få og arkitektonisk utmagret med en bygningskropp som har klare anorektiske kjennetegn. Arkitektene har selv stilt diagnosen «less is more», men har aldri brydd seg om at den er til plage for andre og at deres bygninger ofte blir plassert i områder som bryter med eksisterende byggeskikk. De bare henviser til en eviggyldig teori om arkitektonisk «merverdi» (less is more), som tåkelegger hele kvalitetsproblematikken.

I Plan- og bygningslovens §§ 29-1 og 29-2 om estetisk utforming og gode visuelle kvaliteter handler lovteksten ikke bare om et tiltaks kvaliteter i seg selv. Den arkitektoniske formgivningen må også være av en slik art at de eventuelle kvalitetene passer inn i området, både det naturgitte miljøet og den eksiterende bebyggelsen. Dette kravet er egentlig mye enklere å innfri enn å skulle vurdere kvalitetene i et modernistisk bygg, for her har man et objektivt sammenligningsgrunnlag: Den eksisterende bebyggelsen.

Her gjelder da heller ikke tesen om at «less is more», for nye bygninger må, ifølge lov, tilpasse seg den eksisterende bebyggelsen. Allikevel har dette lovbestemte kravet vært mest utsatt for overtredelser og brudd, ikke bare fra arkitekter, men også i den kommunale saksbehandlingen. Slik har det faktisk vært siden annen verdenskrig, arkitektene har hatt definisjonsmakten og dominert byggeskikken i byer og tettsteder, omtrent som et laugsvesen med kongelige privilegier. Det har vært et smakstyranni som har minimalisert den sanselige/estetiske skjønnheten i arkitekturen, og forurenset kulturhistoriske bymiljøer og boligområder med en stilløs og autoritær bygningstype.