For halvannet år siden var Undergrunn en av årets store rap-snakkiser. De spilte på Bylarm i 2018, og på Subjektprisen det samme året.
Klart en gjeng 16 år gamle «Soundcloud-rappere», ikledd dyre merkeklær, og et tekstunivers som sentrerer seg rundt ulovlige medikamenter, var det som skulle til for å vekke folks interesse.
Oss selv inkludert.
Finner seg selv og sin plass
Siden den tid har dog støvet roet seg rundt gjengen i Undergrunn. De har rukket å slippe et par musikkvideoer, en kortere EP, og ikke minst en mixtape. De har hatt noen morsomme utspill i pressen, sluppet karantenelåt, og vår anmelder var forøvrig var delvis begeistret underveis: Vi gledet oss til å se dem vokse, under stikktittelen «designerklær til besvær».
Halvannet år etter det igjen, er de nå ute med fullengderen «Firenze’s finest» (2020) – angivelig enda en referanse til det italienske motehuset Gucci, eller noe sånt. Det er i alle fall der Gucci oppstod.
Med andre ord kan det nå se ut til at de har begynt å finne sin plass i det norsk raplandskapet, og nå er de klare med sitt debutalbum. Det gjenstår å se om Undergrunn har tilstrekkelig med kjøtt på benet til å rettferdiggjøre en fullengder.
Best i små doser
Ved Undergrunns inntog til den norske rapscenen er det unektelig at sjokkfaktoren spilte en relativt stor rolle i å få øynene rettet mot seg.
Innledningsvis kunne folk uten problemer se mellom fingrene på den primitive produksjonen, og brisne musikkjournalister dreit fullstendig i om versene ble levert halvlunkne nedi kjelleren på Revolver klokken 01.00 natt til søndag, den Bylarm-kvelden.
Gjennom de ti sporene som fyller «Firenze’s finest», får man det nok en gang bekreftet.
Dessverre fungerer Undergrunn aller best i små doser, eller når du er sveiseblind i en mørk kjeller, et eller annet sted.
Mange om versene
Albumet leverer en solid og variert dose av hovedsakelig egenproduserte beats.
Loverboy står for mesteparten av de tunge løftene på produksjonen, hvor han implementerer et bredt spekter av elementer fra populærmusikk fra de seneste årene – noe som i seg selv fungerer overraskende bra til tider.
Problemet kommer gjerne først når hele fem av dem på kaotisk vis skal legge ned hvert sitt vers over beaten.
Det står ikke på sjarmen
Resultatet blir ofte at musikken føles svært hektisk og uoversiktlig.
Sett bort ifra en fengende hook her og der, savnes det også skikkelig låtstruktur på flere av sporene.
Det står ikke på sjarmen, men Undergrunn har enkeltvis rappere som kan levere mer solid.
Det leveres gjerne vers etter vers med tilsynelatende identisk innhold. Engasjement og kvalitet på de førnevnte versene varierer også veldig fra låt til låt.
Best når de anstrenger seg
Undergrunn har, som mange andre, dyrket den tilsynelatende uanstrengte rap-musikken. Den er kul, sjarmerende og full av identitet, men den frembringer ikke de beste versene, nødvendigvis.
På spor som «Hele min gjeng» blir det tydelig hva guttene kan komme opp med, for da anstrenger de seg, virkelig.
Her har kommer albumets mest prestisjetunge gjesteartist, i form av King Skurk One, som legger ned sitt eget vers. Det er tydelig at resten av guttene også har funnet frem A-gamet i den anledning. Dette er låten med størst hit-potensiale.
Resultatet er albumets beste flows, best skrevne vers og regelrett god kjemi mellom alle parter gjennom hele det tre minutter lange sporet.
De kan hvis de vil
Guttene i Undergrunn har både sjarm og humor. Det er heller ikke tvil om at de, uten å måtte anstrenge seg til særlig stor grad, kan lage fengende og morsom musikk.
Spørsmålet fremover blir om de er villig til å anstrenge seg til å utrette noe mer enn bare dette.
De kan hvis de vil.
