Donald Trumps tid ved makten har vært preget av kaos, og han har bidratt sitt til å skape et klima av bitter konflikt og polarisering.
Men reaksjonen på ham har vært enda verre.
Han har klart å få frem det desidert verste i sine motstandere, noe som muligens vil stå igjen som hans største seier – å ha avslørt også venstresidens mørke potensial for maktovergrep og ideologisk blindhet.
Etter valgdagen for fire år siden var det ingen mangel på angstfylte dommedagsprofetier. Det hvite hus var overtatt av en farlig populist som potensielt kunne bety slutten på demokratiet i USA, verdensøkonomiens kollaps og mye mulig en ny verdenskrig.
Etter Trumps første presidentperiode har lite av dette slått til.
USA har ikke blitt en handmaid’s tale. Apartheid har ikke blitt innført. Grunnloven står ved lag, og økonomien har overlevd.
Trump har heller ikke startet noen krig, som kan sies å være en slags bragd for en postmoderne amerikansk president.
På tampen har han til og med halt i land et par fredsavtaler i midtøsten. Sammenlignet med samtidens ekte demagoger og diktatorer som Erdogan, Bolsonaro, Putin og Xi Jinping er Trump en mager lettvekter.
Men ideen står sterkt om at Trump leder en fascistisk nasjon. I gatene er det nå en mengde selverklærte antifascister som daglig kombinerer frihetskamp med blind vold og hærverk. Hvordan havnet de der?
Les også: Med disse herlige brillene på nesen vil du se en ny krig
Hva var det han sa?
Mye har blitt gjort ut av at Trump er en serieløgner som har undergravet pressefriheten ved sine stadige anklager om fake news og partiske medier.
Enda mer har blitt spunnet på at han har svært svak karakter og bærer hele spekteret av sekulære synder.
Men kan det tenkes at han har et poeng når han anklager pressen for å feilrepresentere ham?
Flere av uttalelsene som har blitt brukt som bevis på presidentens forkastelige moral er ikke så utvetydige som det ofte fremstilles. En av de mest kjente kom etter Charlottesville, der Trump blant annet sa at det var «bra folk på begge sider», hvorpå inntrykket ble skapt at Trump støttet hvite nasjonalister.
Selv om Trump få dager etterpå gjorde det klart at han fordømte hat, fordommer og vold, og presiserte at «the very fine people» ikke var fakkelbærende rasister, men en henvisning til vanlige sørstatsfolk som ville beskytte det de oppfattet som et historisk minnesmerke.
Et annet kjent tilfelle kom i hans første tale som kandidat, hvor det ofte ble gjengitt at Trump påsto alle meksikanere er voldtektsmenn. Men alle som har sett talen må innrømme at det han egentlig sa var at noen av de tusenvis av immigrantene som kommer inn over den svakt beskyttede grensen er, blant annet, voldtektsmenn.
Senere skrøyt han opp meksikanere som svar på anklagene om rasisme, uten at det fikk særlig oppmerksomhet. Slike eksempler er det mange av, hvor en i utgangspunktet litt tvilsom eller unyansert kommentar blir fordreid til verst tenkelig mening. Hvorfor var det nødvendig å spinne det verre?
Pressen er også ivrige på å konstruere mistenksomhet gjennom megetsigende spørsmålstillinger. Ett eksempel er alle kravene om å fordømme høyreekstreme grupper.
Siste tilfelle av dette var Proud Boys – en gruppe som er ledet av en afro-cubaner og eksplisitt skriver på egen hjemmeside at de har ingen toleranse for rasisme eller alt-right-sympatier. Uansett hvor mange ganger Trump har kommet med slike fordømmelser blir han bedt om å gjenta det i nye sammenhenger. Alltid med den underliggende anklagen om at han i all hemmelighet støtter dem og vil beholde den marginale, men presumptivt avgjørende stemmeblokken av fordekte hvite nasjonalister.
Man får sjelden svar på hvorfor nasjonalistene og rasistene aldri vil selvidentifisere med egen overbevisning. Hvis grobunnen var så stor for slikt tankegods skulle man tro at politiske ledere aktivt ville flagge det. Eller er det bekvemt for opposisjon og media å tegne hakekors på meningsmotstandere? Kanskje de da slipper å ta stilling til sitt eget ansvar for at en mann som Trump kunne seile opp som en kaotisk redningsmann.
Taper mot Obama i streng immigrasjonspolitikk
En av Trumps største og første kontroverser var immigrasjon, og Trumps utskjelte slagord om å «bygge en vegg» ble flittig brukt som bevis på hans fremmedhat. Men få vil si det er kontroversielt at USA har store utfordringer med ulovlig immigrasjon.
Anslagene sier at det er omlag elleve millioner udokumenterte innvandrere i landet, noe som utgjør ca 3,5 prosent av befolkningen. De aller fleste er ankommet fra et land i tilnærmet borgerkrig med bestialske narkokarteller. Å ønske kontroll på grensen er knapt radikalt.
Trump klarte dog ikke å innfri valgløftet om å bygge veggen mot Mexico. Der må han se seg slått av Barack Obama, som faktisk allerede hadde bygget en grensesikring på rundt 1000 mil til en prislapp på 2,4 milliarder dollar. Også når det gjelder pågripelse og deportering av ulovlige immigranter må Trump se seg slått av sin fredsprisvinnende forgjenger. Tiltakene er omtrent de samme, men Obama satte ikke hele intelligensiaen i en tilstand av harmdirrende vrede over hans rasistiske og hjerteløse politikk.
«Bokstavelig talt Hitler»
Trumps faktiske politiske plattform var en noenlunde standard og velkjent amerikansk konservativ politikk med vekt på økonomi, arbeidsplasser, skattekutt og proteksjonisme – med noen trumpianske tillegg.
Han «messet» om at USA taper arbeidsplasser og produksjon til Asia, at det det ikke er framtid for den tradisjonelle industriarbeideren, at de ikke hadde kontroll på egne grenser, at de har en uforholdsmessig stor byrde som fredsbevarer og/eller krigshisser i utlandet, og at ledende medier er kjøpt og betalt av vested interests og eliter.
Muligens var innholdet i politikken hans – i motsetning til den uvørne og lite velartikulerte innpakningen – for vanskelig å avvise. Kanskje var opposisjonen til og med litt enig, men hadde ikke klart å finne en pen måte å si det på. I stedet siktet de seg inn på presidentens psykologi, personlighet og karakter: Trump var misogynist, rasist, narsissist, fascist og alle andre fæle -ister som tenkes kan fram til den semantisk komiske «bokstavelig talt Hitler».
Fra begynnelse til slutt har det vært en serie ad hominem, en argumentasjonssvikt som i mangel på logikk angriper personen.
Trump fikk hele etablissementet til å gå av skaftet. Men var det etisk forargelse som fyrte dem opp?
Mye tyder på at bruddet på politisk kutyme var langt mer graverende enn den politiske plattformen.
Trump hadde lurt seg inn i politikken, i den utdannede elitens felt, og han fulgte ingen av reglene. Han sneik i køen, sa utillatelige ting og respekterte ingen av føringene for hvordan politiske prosesser foregår. Og han slapp unna med det, til de anstendiges uendelige irritasjon.
Som New Yorks nye Teflon Don [tidligere mafia John Gatti, red. anm.] ble han mer populær for hver hårreisende kommentar. I tillegg har The Don en personlighet og framtoning som vekker dyp vemmelse hos den progressiv-liberale mentalitet. Han er en uutholdelig type, et overfladisk fjols med en tåpelig hentesveis. En forvokst bruktbilselger, en skrytepave og bløffmaker. Kort sagt et rasshøl. De tåler ikke trynet på ham.
Etikk og etikette
Det er ikke hva han gjør, men hva han sier, og spesielt måten han sier det på, måten han er på, som har ført til at etablissementet ble så grundig rystet.
Ordbruk og tone, alle mulige former for uanstendig språkbruk. Men appellen til Trump lå nettopp i hans upolerte form. Det uvørne språket speilet en arbeiderklassementalitet, og fungerer langt som forklaring på hvorfor gjennomsnittsamerikaneren kunne relatere til en folkefjern milliardær fra New York.
I tillegg ble folk tiltrukket like mye av hans avvisning av det politiske høflighetsspillet som av hans påståtte spill på fremmedfrykt. Avvisningen av fasaden, ordkløyveriet, og falskheten i det tradisjonelle etablissementets hele væremåte.
De priviligerte som himmelhøyt ovenfra og ned belærte dem om verdier og hva man kan si. Millionærjournalistene som Anderson Cooper, Vanderbilt-arvingen på CNN med en årsinntekt på 120.000.000 kroner, som daglig har fordømt den forkastelige og hatefulle presidenten som Joe kjente seg igjen i.
Den amerikanske underklassen kunne muligens ense at det ikke egentlig er noe slags etisk kampsak som forarger borgerskapet. Det er noe annet.
Trump, som arbeiderne, hadde en annen kvalitet som fikk de til å miste fatningen.
Noe ved det ukontrollerte, det spontane, grove og uforfinede.
Mangel på klasse og en uvitenhet om eller bevisst ignorering av reglene for dannet samtale.
«Slikt sier man bare ikke».
Ikke etikk, men etikette. Respekt for menneskeverd var ikke det førende for hva den dannede klasse bestemmer er tillatelig språk og oppførsel – tvert imot er de mer enn villig til å kaldt fordømme enkeltmennesker og grupper som ikke er innforstått med føringene. Det rablet for eliten, og alle som hegner til deres virkelighetsforståelse, fordi hele deres rolle og verden var truet. Der lå faren i opprøret Trump. Ikke i en rasistisk bølge som skulle føre med seg grove krenkelser av utsatte grupper, men i forflytningen av makt og en redefinering av akseptabel adferd.
Trumps hjernevaskede, nedrige tilhengere
Etter seieren i 2016 var folk i pressen og politikken så skaket at de var villig til å innlede krig med atommakten Russland, på særdeles tynt grunnlag, heller enn å se kritisk på egne metoder for å forstå hvordan en total politisk outsider hadde klart å snu opp-ned på alle tradisjonelle prosesser og stikke av med en oddsbombe av en seier.
Ingen ville godta at noen kunne stemme på Trump av sin egen frie vilje, fordi han snakket til dem, virket å ta problemene deres på alvor, var forfriskende ukorrekt og lovet å renske opp i det nitriste sammensuriet av robotaktige snakkende hoder som hver dag lirer av seg banaliteter og floskler som verken mottaker eller avsender egentlig tar alvorlig.
Det måtte være hjernevask, sosiale mediers korrumperende innflytelse, russiske hemmelige agenter, en voldsom understrøm av fordekte tilhengere av hvit overlegenhet, av kvinnehatere, selvhatende kvinner (39 prosent av Trumps velgere, omlag 25 millioner kvinner) selvhatende latinoer (29 prosent av latinobefolkningen), den nedrige uutdannede hvite arbeiderklassen, hvitt søppel, deplorables, de mangfoldige millioner mennesker som knapt fortjener forakt som idiotisk lot seg forlede til å stemme mot egne interesser, mot alminnelig anstendighet, og smuglet inn i det ovale kontor et undermenneske like motbydelig og kvalm som de selv.
At Trumps tilhengere kunne tenkes å utlede at forakten mot ham også er rettet mot dem, er ikke så merkelig, og mange har fått kjenne det på kroppen.
De moralsk indignerte premissleverandørene har ikke sett ut til å reflektere over den vanvittige uansvarligheten i å fyre opp befolkningens frykt og avsky ved å daglig hamre inn et tvilsomt budskap om at politiske motstandere – naboer, familie, bekjente og tilfeldige medborgere – er tilhengere av en «proto-fascist» som vil gjøre Amerika om til et slags Tredje Rike.
Da er veien kort til at noen faktisk tar det på alvor og går ut i gaten for å ta et oppgjør. De har gitt seg selv baklengs rett i at demonisering av folkegrupper – hatretorikk – kan gi destruktive utslag når den får stå uimotsagt. Denne listen over et hundretalls angrep, overfall og trusler mot Trump-tilhengere gir et godt eksempel på det. Det har rammet bredt, fra tenåringer til pensjonister, ofte for ikke annet enn å bære en MAGA-caps.
Mørket har senket seg over USA nå. Folk bevæpner seg, og det murres om borgerkrig. Menneskets dystreste instinkter er blitt sluppet løs, og få kan spå hvor det hele vil ende opp. For dette er deler av opposisjonen vel så skyldig som Trump. Det hjelper lite å innbille seg at man kjemper for den gode sak når resultatet er nettopp det ondet du satte ut for å bekjempe. Når målet helliger midlet, og fienden blir umenneskeliggjort.
