Disse fire er nominert til Årets artist

Juno

Femkløveret Juno har markert seg som et innovativt tilskudd til norsk jazz.

Den lekne miksen av jazz og pop har fenget både store og små publikummere.

Juno, som møttes på den beryktede jazzlinjen på NTNU, har vært virksomme som en solid live act i flere år, men først i år virkelig fått oppmerksomheten de fortjener.

Det er kanskje ikke så rart, for gruppen har fremvist stor evne til samspill og kreativitet i året som har gått.

Tidlig i år kom omsider det etterlengtede debutalbumet «Young Star» på plateselskapet Jazzland Records, som høstet hyllest hos Subjekts anmelder og andre kritikere.

«Young Star» er både tøff, sår og sprudlende. Junos upretensiøse lekenhet og mot lover godt for norsk jazz. Nå har de sprukket overflaten.

Okay Kaya

Kaya Aurora Wilkins (30) har under det fengende artistnavnet Okay Kaya rukket å gi ut to knallsterke album i det som må være det mest usikre året i vår tid.

Det begynte godt med «Watch This Liquid Pour Itself» i slutten av januar, og så ble det enda bedre med «Survivig is the New Living».

De beskriver to vidt forskjellige tilstander og fungerer godt som en temperaturmåling for verdens tilstand. For i januar var den bokstavelig talt en helt annen.

Det inderlige og personlige førstealbumet hadde en fantastisk galgenhumor som gjorde de virkelighetsnære budskapene lettere å svelge. Det var fortellinger om kjærlighet, mensen og psykiatrisk avdeling – pakket inn i lekre og varierte produksjoner med Wilkins’ vakre stemme som ankerpunkt.

Og så, midt i den dystopiske nåtiden, ga hun ut det passende titulerte «Surviving is the New Living». Det kommer mye vakkert ut av å være strandet, beviste Wilkins da hun presterte å klekke ut noen av sine beste låter fanget i en leilighet i København.

Dettte er snakk om to svært imponerende album som vi i Subjekt mener ikke har fått nok anerkjennelse.

Sløtface

Stavanger-bandet Sløtface er et av Norges fremste pønkhåp. Med sine kompromissløse låter og never-ending engasjement har de skapt bølger langt utenfor landets grenser.

Gruppen debuterte med «Try Not to Freak Out» (2017) som de vant Spellemann i kategorien rock for. Da blir det jo enda litt vanskeligere med den vanskelige andreutgaven.

Men det kom, altså, og ikke før i 2020. «Sorry For the Late Reply» svarer treffende nok på forsinkelsen, og fikk strålende kritikker både i Norge og i internasjonale medier.

Korona satte kanskje kjepper i hjulene for tradisjonelle turneplaner, men Sløtface brukte karantenetiden godt. Ikke bare rakk de å spille inn og gi ut et album med nedstrippede versjoner av egne låter, «The Slumber Tapes». De rolige, melankolske tolkningene passet nemlig utmerket til å spille akustiske konserter for et sittende publikum, nå i koronaåret, med «The Slumber Tour».

Midt under alt det koronarelaterte har trioen også holdt hjertesakene sine tett til brystet og spilt konsert for skolestreikene for klima.

Sondre Lerche

Med åtte studioalbum er han nærmest for en musikkveteran å regne.

Sondre Lerche har begeistret norsk og internasjonalt publikum i nesten 20 år, men i 2020 gjør han det aller best.

Bergenseren har i år gitt ut et av sine sterkeste studioalbum. «Patience» (2020) er en utgivelse som tøyer sjangergrenser, og inneholder en gullgruve av detaljer.

Men det er mer som gjør at det er Lerche, og ikke musikkutgivelsen hans som i år nomineres til Subjektprisen.

I sommer turnerte han landet rundt, og «Patience» fikk ny betydning under pandemien. For når publikumsplassen begrenses, må han selv spille i flere omganger. 37 konserter, bare i sommer, og han var dessuten tidlig ute med å by på digitale konserter, da det var hot.

I tillegg har debutert som forfatter, med boken «Alle sanger handler om deg» (2020). Straks er han ute med sin andre bok i år.

Mellom turnering og forfatterskap har Lerche også tatt seg tid til å bidra med musikk på en plate til inntekt for flyktningene i Moria, og samarbeidet med Clean Sound for et renere hav. Om dette er Sondre Lerches år, eller alle oss andres, er kanskje vanskeligere å si.