Disse er nominert til Årets musikkutgivelse

«Agua» av Neste planet (YGMG)

Med eventyrprosjektet Neste planet har Jonas Grieg og Erlend Lyngstad, kanskje bedre kjent som Linni og Kvam, beriket norsk hiphop et nytt og lekent alternativ.

Neste planet er både duoens navn og et lydbilde. Vi ser for oss et magisk landskap med drager, mana og krystaller, og med den konstante lyden av sample-tung, jazzete og instrumental hiphop.

Der det kan virke som norsk rap er stuck i et spor av Finlandshetter og fem tusen weed-metaforer, er Neste planet på en ny, konseptuell og drømmende planet. Og med «Agua» skal det vise seg at den er beboelig i tillegg.

Å lage et album som kretser rundt noe så elementært som vann er genialt. Linni rapper med selvtillit og livsglede, og balanserer på en line mellom melankoli og fremtidsoptimisme.

«Also This Will Change» av Niilas

Peder Niilas Tårnesvik er tilbake, og han er bedre enn noensinne.

Det kan virke som om han har funnet seg selv. Et eller annet sted mellom Bergen, sitt mellomnavn og de distinkte, melankolske undertonene som kjennetegner ham, lager han teksturrik, melankolsk og dansbar musikk – på samme tid – med harde snares, kicks og hi-hats, samt en sample-bruk og tangentspilling med fredelig klang over seg

Niilas er godt kjent for mange, men for enda flere har han nok vært under radadren, som undergrunns-DJ og i skyggen av artister som Emir, Gundelach, Verdensrommet og Amalie Holt Kleive – alle som han har samarbeidet med.

Med albumet «Also This Will Change» bryter Niilas ut, og nå med noe ferdigutviklet og vel så det. Det er en gavepakke av UK-klubb-rytmer, og med referanser til norsk. Ja, lydbildet minner om både våte norske skoger og britiske tube-plattformer.

Albumet er en klubbperle og et skandaløst sterkt debutalbum på tampen av året, hvor troen på en skikkelig elektronikakandidat til «Årets utgivelse» hadde begynt å svinne.

«Firenze’s Finest» av Undergrunn

Lukk døren, det er keef her! (Her kommer weed-metaforene andre i juryen er umåtelig lei av.)

Da Undergrunn debuterte for offentligheten med et intervju i Subjekt i 2018 møtte de sterk kritikk i kommentarfeltet vårt. De var «rip-offs av 612», og det som verre var.

Et år senere var de, den gang 17 år gamle, ute med millionbangeren «UG Plaza».

«Undergrunn fortsatt har mye å gå på. Heldigvis har de god tid», skrev Subjekts anmelder den gangen.

Det var tider. For nå har Undergrunn nemlig fylt 18 år og gitt ut et klapp i trynet av et debutalbum med snarere lite å gå på.

«Firenze’s Finest» er en hjemmesnekret, men gjev rap-utgivelse som oser av musikalitet, humor, humør og … weed-referanser.

Men det er også så mye mer. Albumet, på ti spor, drar oss gjennom en dynamisk berg- og dalbane av episke gitarsoloer, techno-rytmer, old school-beats, ballader og what not. «Firenze’s finest» er ren flex.

Selvsikkerheten er til å ta og føle på, dog med et så stort overskudd at Undergrunn kan dele raust med oss som lyttere. Albumet er et vulkansk utbrudd av svært smittsom og ungdommelig musikkglede, skrt, zoom.

«Kan du se meg?» av Sex Judas feat. Ricky (Fysisk format)

EP-en«Kan du se meg?» markerer den etterlengtede fortsettelsen av det Spellemann-vinnende prosjektet Sex Judas feat. Ricky.

Det er Tore Gjedrem fra Ost & Kjex som sitter i førersetet, men de fire sporene står først og fremst igjen som intet mindre enn en særs dansbar og eklektisk «ode» til Oslos vibrerende og mangfoldige undergrunnsscene.

Samtidig er dette like mye en hyllest som kommer fra Oslo-scenen. For på EP-en blir Sex Judas-universet beriket av vokalopptredener fra undergrunnens «Hall of Fame», henholdsvis Raymond T. Hauger (Beglomeg), som forøvrig revitaliserer Dr. Erik på herlig vulgært vis, Linn Nystadnes (Deathcrush) og Viviana Vega (Whalesharksattacks), som alle får briljere på Sex Judas’ rytmiske boltreplass.

Her er funky disco og afrobeat i skjønn forening med new wave, post-punk og elektronisk musikk. Resultatet er en uimotståelig hedonistisk sound med en distinkt Oslo-touch. En umiddelbar kultklassiker.

«Lengsel blir til gjemsel» av Virkelig (Playground)

Da Bodø-bandet Virkelig slapp singelen «Storbyangst», tok de virkelig Norge med storm. Så kom debutalbumet «Lykke til i livet» (2018), som ble hyllet av et samstemt kritikerkorps.

Kombinasjonen av drivende gitar, ærlighet og nordlandsdialekt ble deres sikre vinner, og noe Virkelig heldigvis tok med seg videre i andrealbumet «Lengsel blir til gjemsel»(2020).

For vi er ikke ferdig med dette lydbildet helt enda. Albumet nomineres til Subjektprisen fordi det har alt som gjør Virkelig bra, uten at det føles som om progresjonen stagnerer. Tvert imot viser Virkelig til en jevn utvikling, for de utvikler seg med stil.

«Lengsel blir til gjemsel» er et fantastisk album – en fryd å lytte til – og som tar gitarmusikken videre. Albumet byr på gjennomgående melankolsk nostalgi, og med 80-tallssynth, mørke basslinjer og ærlige, men metaforrike tekster som treffer alt der de skal.

«Marble» av Lilja (Jazzland Records)

I en årrekke har jazzgitarist Oddrun Lilja turnert med store navn som Bugge Wesseltoft-prosjektet New Conseption of Jazz.

På debutalbumet får hun utløp for en indre kraft.

«Marble» favner svært bredt over knappe ti spor. Ja, faktisk over hele verden. Hver låt har navn etter stedet der sangen ble til, i samarbeid med lokale musikere.

Lilja har altså med seg et variert knippe musikere fra stedene og byene hun har besøkt i Afrika, Asia, Midtøsten og Sentral-Europa.

Det er konseptuelt, men også musikalsk treffsikkert.

På albumet opptrer Lilja som både gitarist, vokalist og fiolinist. Hun har levert et sterkt og særegent album som vitner som stort musikalsk overskudd og høye ambisjoner.

Det er fristende å hevde at dette er et album som vil bli stående i norsk jazzhistorie.